Det er naturlig å innimellom bekymre seg over hverdagslige hendelser. Men har du noen gang opplevd at hodet kverner og går fordi du tenker alt for mye på en liten uenighet du hadde med noen forrige uke?
Eller kanskje du har opplevd å grue deg og bekymre deg masse over noe du skal gjøre om 3-4 ukers tid?
Jeg prøver å ikke tenke så mye fremover, jeg foretrekker å leve her og nå. For meg er dette et helt bevisst valg.
Det er utrolig hvor mye tid og energi vi mennesker kan bruke på slikt. Når hodet er helt og fullt opptatt med å enten tenke på noe vi allerede har sagt eller gjort, eller er fokusert på hva som muligens kan skje i fremtiden er det ikke så lett å nyte hverdagen. Å nyte det som er her og nå.
Det å bekymre seg for alt mye er som å prøve å komme seg frem på en overfylt flyplass mens du er nedlesset med store mengder klumpete, stor og uhåndterlig bagasje. Du må navigere deg gjennom folkemengder og forbi køer samtidig som du passer på at du ikke kræsjer inni noen. Du må passe på at du får med deg lasset ditt forbi disse barrierene som er satt opp foran rulletrappene. Ikke minst så må du unngå at ikke noe av bagasjen din ramler av. Bare det å komme seg fra A til B blir mer tungvint og krever mer energi. Samtidig ser du andre passasjerer som lett og raskt svinser forbi med bare en liten og lett koffert.
Det er rimelig bortkastet å drasse på masse ekstra bagasje hvis det den inneholder er tanker som;
Er jeg produktiv nok? Kunne jeg ha gjort mer, eller kunne jeg ha gjort dette bedre? Jeg bare MÅ begynne å trene, men når? Kommer dette til å gå bra? Det blir helt sikkert smertefullt! Tenk om jeg ikke får sove? Hvorfor sa jeg det? Hvordan ville det ha gått hvis…? Jeg burde ikke ha gjort det på den måten! Rekker jeg å vaske? Jeg burde ha ryddet i det minste!
Jeg har funnet ut at kroppen min ikke har stor nok reservetank til å kaste bort energi på slikt. Jeg forstår at det kan høres omtrent umulig ut, men jeg lærte meg for mange år siden å blokkere tankekjør om fremtiden. Hvis du ser helt nøkternt på saken så er det faktisk ingen vits i å grue seg i ukesvis, det holder å grue seg på selve dagen.
Når jeg drar for å bade vasser jeg rett uti, uansett temperaturen på vannet. Hvis målet med turen er bading anser jeg det som fullstendig bortkastet tid og energi å bli stående med vannet opp til lårene og klage over at det er for kaldt mens jeg sakte beveger meg centimeter for centimeter uti. Da er det bedre å kaste seg uti og legge på svøm – jeg storkoser meg på svømmetur om sommeren. Selv når det er kaldt i starten så vet jeg det føles herlig etter kort tid.
Media utnytter vår hang til å bekymre oss, jeg har inntrykk av at helsestoff er en bevisst markedsføringsstrategi. En rask titt på avisene og man finner gjerne overskrifter av typen; Her får du kreft – nye tall viser hvor det er farlig å bo. Infarkt av kokekaffe. Kaffekosen gir leddgikt.
Drikkevannet kan gi kreft. Joggeskoene dine kan ta fyr uten forvarsel.
Personlig tror jeg slike ”helsereportasjer” er en langt større helsefare enn både joggesko og kokekaffe. Sykdomsfrykt er nok også et mer utbredt helseproblem enn norsk drikkevann.
Vi gjør alle feil innimellom – og selv om vi naturligvis kan lære av enkelte feiltrinn i livet så føles det absolutt ikke noe godt når du står midt oppi det og virkelig angrer. Heldigvis er ikke alle valg vi tar endelige. Heldigvis er det mulig å beklage. Det å innse feilen og å velge å gjøre noe med situasjonen er langt mer fruktbart enn å bare piske seg selv med anger og angst.
Livet skjedde ikke i går eller i morgen, men kun her og nå, på dette punktet som er nåtiden. Dette er så selvsagt, men likevel vanskelig å akseptere. Vi har en tendens til å mimre om fortiden – husker du den gang da? Det var fantastisk var det ikke?
Samtidig som vi piner oss igjennom nåtiden, og drømmer om fremtiden. Det er ikke måte på alt vi skal oppnå og få til når vi bare har mer tid, mer penger og mer overskudd…
Jeg prøver etter beste evne å fokusere på å nyte hverdagens små øyeblikk og hverdagsmirakler i stedet.
Helt til slutt et dikt av Shel Silverstein
Whatif
Last night, while I lay thinking here,
some Whatifs crawled inside my ear
and pranced and partied all night long
and sang their same old Whatif song:
Whatif I’m dumb in school?
Whatif they’ve closed the swimming pool?
Whatif I get beat up?
Whatif there’s poison in my cup?
Whatif I start to cry?
Whatif I get sick and die?
Whatif I flunk that test?
Whatif green hair grows on my chest?
Whatif nobody likes me?
Whatif a bolt of lightning strikes me?
Whatif I don’t grow talle?
Whatif my head starts getting smaller?
Whatif the fish won’t bite?
Whatif the wind tears up my kite?
Whatif they start a war?
Whatif my parents get divorced?
Whatif the bus is late?
Whatif my teeth don’t grow in straight?
Whatif I tear my pants?
Whatif I never learn to dance?
Everything seems well, and then
the nighttime Whatifs strike again!
Øverst foto av mitt oljemaleri «Monster’s don’t sleep under your bed, they sleep inside your head»