Blåøye minutt for minutt

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2017/09/blåveis.jpg

I familien min er vi ikke så gode på å ha fri. Det hender enkelte av oss prøver å slappe av og lade batteriene, men det tar sjelden lang tid før noen har funnet et eller annet prosjekt som bare må ordnes, og da skal de aller helst skje nå.
Jeg dro på hytta for å slappe av for noen uker siden, det så lovende ut helt til foreldrene mine kom etter. Da ble prosjekt riving av den gamle utedoen iverksatt temmelig umiddelbart, og alle ble satt i arbeid.

Forrige helg gjorde jeg nok et forsøk, det gikk bra helt til det ble vedtatt at pappa og jeg skulle rydde sti. Jeg har selv mast om at stien har vært gjengrodd lenge og er nærmest ufremkommelig når man går på ski, så her har jeg bare meg selv å skylde på. Vi gikk løs på oppgaven og arbeidet gikk strålende helt til jeg begikk det kunststykket å bli nærmest slått ned av et tre. Min karriere som skogsarbeider ble dermed meget kortvarig etter et brått og heftig møte med en spenstig og spretten rogn.
Hytteturen ble umiddelbart avbrutt, jeg endte med et noe ommøblert ansikt, måtte fraktes ned fra hytta og endte i stedet på legevakten. Jeg var heldig og hadde verken brudd i ansiktet eller varige skader på øyet, kun en hjernerystelse, et mindre pent ytre og et generelt mørbanket hode.

Når noen blir slått i hodet i tegnefilmer får de en slik ekstrem kul som vokser ut umiddelbart, jeg trodde ikke slikt skjedde i virkeligheten. Men etter å ha selv endt opp med et øye og en panne som kunne ha utkonkurrert selveste Donald og Tom & Jerry innser jeg at jeg bare aldri har blitt slått hardt nok før nå. Jeg så riktignok aldri små fugler og stjerner som kretset rundt hodet mitt. Men jeg så lyn, fyrverkeri og stjerneskudd på det gjenklistrede blåveisøyet i dagevis etterpå.

Sakte-TV er populært her til lands, denne uka har jeg tenkt ut et nytt konsept for NRK. Hva med Blåveis og Donaldkul minutt for minutt? Det hadde virkelig vært noe spør du meg!
Jeg har aldri tatt så mange bilder av meg selv som denne uka her, og siden jeg for tiden ser ut som noe fra en skrekkfilm er jo det noe uventet.
Hver morgen og kveld er det faktisk ganske spennende å se seg selv i speilet for å sjekke hvor hevelsen har flyttet seg til nå, og hvilke nye farger som har dukket opp siden sist.

En av mine barndomsvenninner har doktorgrad i aldersbestemmelse av blåmerker, ved hjelp av noe som på fagspråket kalles refleksjonsspektroskopi. Skal man først ligge hjemme å kun jobbe med å bli frisk er det i det minste hyggelig å kunne glede en venn, og når noen med doktorgrad i blåmerker kaller blåveisen din «ganske imponerende faktisk» og pent ber om daglige oppdateringer med nærbilder fordi akkurat denne blåveisen er «superinteressant» blir man jo nesten litt stolt! For ikke å snakke om hvor mye jeg har lært om hevelse i vev og blåmerker av det hele….

Nå finnes det vel neppe noe rett tidspunkt for slikt som dette, jeg har egentlig ikke tid til å ligge her, jeg burde ha malt ferdig bilder til utstilling i Paris. Men jeg har fått beskjed om å holde meg i ro og aktivitetsnivået bør visst ligge på å kun kose med katten, Frøya synes legen er genial som gir slike befalinger. Midt oppi stjernesmell i treskallen, hjernerystelse, synsforstyrrelser, trøtthet, konsentrasjonsproblemer, svimmelhet og alt det andre som har fulgt med på lasset opplevde jeg et øyeblikk av ren glede da det gjenklistrede opphovnede øyet nesten sa POPP og brått åpnet seg så vidt. Det var bare en smal stripe i begynnelsen, men gleden over at trykket, og dermed også smerten, forbedret seg, og at jeg plutselig greide å se litt på begge øynene var virkelig fantastisk.

Jeg har fått høre fra mange rundt meg i høst at jeg jobber for mye nå, at jeg må ta meg noen fridager. Ei venninne hevdet dette treet bare ga meg samme beskjed på en mer brutal måte. Og om ikke annet kan jeg i hvert fall si at jo da, jeg har tatt det med ro denne uka! Sånn går det altså når man ikke hører etter tydeligvis!
Her jeg  ligger er jeg faktisk utrolig takknemlig over at så mange bryr seg. Både han som fraktet meg ned fra fjellet, foreldrene mine som har passet på meg, og til og med kommet syklende med varm middagsmat i ildfastform, storesøster som har tatt seg av handling og underholdning, og de utrolig mange som har sendt meg god bedring-ønsker.
Neste uke satser jeg å et litt høyere aktivtetsnivå enn kun kattekosing!

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.