blotting og parafin-schnapps i Sveits

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2023/04/kjortel-og-stromper.png

Påska var fin – med topp vær, hyttetur, en kunstutstilling og tid med familie og venner.
Til tross for det må jeg innrømme at høydepunktet mitt så langt i vår var å våkne opp på sykehus i Sveits forrige uke og oppleve å være tilnærmet smertefri.
Ved nærmere ettertanke var det faktisk høydepunktet ikke bare i vår, men hittil i år – selv om jeg allerede da visste det ikke ville vare. Jeg fikk nemlig gleden av å ha minimalt med smerte i 2-3 dager.
Jeg kan ikke huske sist det skjedde.

Når du ligger med intravenøs, fremdeles har rester av narkose i kroppen, og får et assortert utvalg medisiner – både som piller, dråper du skal drikke, og som sprøyter – flere ganger i døgnet så kan det vel ikke helt sammenlignes med å være smertefri slik det er for en frisk person.
Men dog.
For meg førte det til nærmest lykkerus, gleden var stor over at legene greide å finne en balanse slik at jeg i tillegg slapp hallusinasjoner.
Jeg greide med andre ord å lese og å se film mens jeg lå der. Sistnevnte aktivitet ble prioritert en del da hun med jeg delte rom med brukte litt over et døgn på å konstant brekke seg og prosjektilspy med imponerende kraft, kombinert med høylytte smertebrøl og noe som nærmet seg jodling. Jeg fikk brått en innføring i kraftuttrykk på sveitsertysk.
Heldigvis er jeg ikke typen som blir kvalm lett, jeg har knapt spydd i voksen alder. Min romvenninne spydde faktisk flere ganger i løpet av det døgnet enn jeg har gjort siden barneskolen. Jeg syntes virkelig synd på henne, samtidig som jeg desperat ønsket meg til et rolig rom der jeg kunne få sove. Løsningen ble film og hodetelefoner.

Sist jeg ble operert satte jeg uoffisiell Ullevål-rekord i avføring i følge sykepleierne. Avføring 50 ganger i døgnet er ganske imponerende, eller sjokkerende, alt etter hvordan man ser det. Det er i hvert fall såpass uforglemmelig at jeg hadde fullstendig angst for en reprise. Da jeg oppdaget at de hadde plassert intravenøs-stativet på venstre side av senga, mens kateteret gikk ut på høyre forklarte jeg umiddelbart at dette ikke var noe praktisk hvis jeg måtte prøve å kreke meg på do snart.
Nå i ettertid er det nesten så jeg hører tarmene mine le av meg. De vedtok nemlig å gå for streik i stedet for full overtid, det er jo så populært nå for tida. En såpass langvarig streik at kirurgen befalte at jeg måtte få; ein schnapps mit Paraffin!
Jeg ble dermed servert små glass med parafin kombinert med fikenjuice.

Jeg har selv sett hvor effektivt parafin kan være mot forstoppelse da jeg hadde en katt som ble medisinert med det for noen år siden. Det rant ut av den stakkars pusen med slik hastighet at han verken rakk å komme seg til ytterdøra eller på kassen raskt nok de neste dagene.
Jeg gikk dermed for bånnski og ventet i spenning på umiddelbar effekt.
Den gang ei.
jeg ble kommandert til å gå litt i korridorene for å få i gang tarmen og samtidig få bukt med luftsmerter etter operasjonen.
Da spasering og flere doser med parafin ikke hadde noen effekt fant en sykepleier ut at det var på tide å kombinere dette med avføringsmiddel morgen og kveld.
Det tok sin tid, men da det endelig løsnet etter 5 dager jublet jeg for første gang i mitt liv høylytt mens jeg satt på et toalett. Usikker på om jeg vil kalle det et av årets høydepunkt, men det var om ikke annet en stor lettelse – på flere vis.

De sykehusskjortene jeg har fått utlevert her hjemme i Norge har alle vært av typen mykt stoff og knapper hele veien ned fronten. Behagelige og praktiske.
På sykehuset i Zürich fikk jeg for første gang nærkontakt med sykehuskjortel av typen åpen bak. Noe jeg for min del kun har sett på film. Disse har da snor som knytes i nakken, det er også en snor lengre ned. De er også lårkorte.
Med ferske operasjonssår i underlivet ble jeg ikke en gang utstyr med en av disse netting-sykehustrusene. Det eneste plagget jeg ble utstyrt med i tillegg til kjortelen var hvite støttestrømper med åpen tå som gikk til låret.
Jeg var altså truseløs og iført en sykehuskjortel av typen meget luftig bak.
Jeg drakk enorme mengder vann både fordi medisinene gjorde meg tørst og for forstoppelsen sin del. Det ble med andre ord en god del turer til toalettet, forbi sengen til min romvenninne. Da jeg oppdaget at jeg i tillegg hadde fått utlevert en sykehuskjortel der den ene snoren lengre ned hadde blitt slitt av måtte jeg bare le. Kjortelen flagret jo mens jeg gikk. Jeg følte meg som en blotter – riktignok en ufrivillig en – men dog! Nå er det en gang slik at når det å komme seg ut av sengen krever sitt, og det å gå krever full konsentrasjon, da tenker man vitterlig ikke på å prøve å holde igjen sykehuskjortelen på sin vei til toalettet. Hun hadde nok sett en rumpe før vil jeg tro.

Kjortelen fikk bli igjen i Sveits, men jeg har kommet meg hjem igjen til Norge, det var godt å komme hjem til Nilsepus og egen seng.

Jeg rakk minimalt med sightseeing i Zürich, men litt blotting og parafin-schnapps er heller ikke så verst å ha i minneboka. Så får jeg heller satse på litt andre opplevelser hvis jeg skal tilbake dit i fremtiden

Øverst foto av meg i den mildt sagt luftige sykehuskjortelen og med støttestrømpene

på assistanse-bilen på flyplassen i Zürich, på vei hjem etter operasjon