Jeg elsket skrekkfilmer da jeg var tenåring. Min tvillingsøster Elin, ei venninne og jeg hadde faste skrekkfilm-kvelder. Film lett tilgjengelig på videokassett var mer som en revolusjon i våre øyne, selv om det sikkert høres ut som noe fra steinalderen for eventuelle unge lesere.
Vi som vokste opp med bare en eneste tv-kanal og ikke noe internett så på dette som den reneste overfloden. NRK kunne den gang friste med det vi kalte mandagsfilmen på mandager, fjernsynsteater på tirsdager og detektime på fredager. Det å kunne dra til en kiosk eller bensinstasjon og leie seg den filmen man selv ønsket var med andre ord stor stas. Vi leide gjerne to skrekkfilmer i slengen. En film varte som oftest bare i 1 ½ time den gang, så det gikk helt greit å se to på en kveld.
På disse filmkveldene våre var det fast tradisjon at jeg var kokk, på menyen stod alltid hjemmelaget pizza. En pizza milevis unna den jeg lager i dag, her snakker vi klassisk 80-talls pizza med tykk bunn og kjøttdeig. De andre hadde ansvar for innkjøp av brus og godteri.
Vi rigget oss til med alt av snacks, krøp godt oppi lenestolene og skuvsenga på tv-stua hos foreldrene mine og hylte oss gjennom de utvalgte filmene. Høylytt hyling på et nivå bare tenåringsjenter er i stand til. Vi ble alle tre livredde, men det var likevel uaktuelt å leie noe annet enn skrekkfilm.
Slik innimellom, når hylingen ble for høylytt og intens, stakk mamma gjerne hodet inn og hintet om at «husk at det bare er en film», og «ikke glem at det er andre folk i huset også, så kanskje det er mulig å dempe hylingen litt?»
Den gang da syntes jeg dette var irriterende masing fra mamma sin side. Nå derimot tenker jeg at tenåringsjenter i den verste hyle-alderen muligens burde hatt lydisolerte rom.
Da jeg flyttet på hybel ble det lignende filmkvelder sammen med nye venner. Hvis man leide 3 filmer fikk man også leie med seg en såkalt Moviebox gratis i et døgn. Ingen av oss hadde noe så eksklusivt som videospiller på hybelen, så dette var genialt. For dere litt yngre lesere; en Moviebox var en type videospiller produsert spesifikt for utleie ved videoforretninger.
Denne fascinasjonen for skrekkfilmer førte til at jeg nok har sett det meste av slike filmer laget frem til jeg ble 19 år eller deromkring.
Jeg har alltid vært en av de som lever meg veldig inn i det jeg holder på med.
Film er intet unntak, noe alle som har vært med meg på kino vet, filmene trenger heller ikke være skumle. Jeg har sluttet med ekstrem hyling, men jeg skvetter, hopper og tviholder gjerne i en arm eller hånd hvis jeg har muligheten til det.
Komedier er ikke nødvendigvis noe bedre for de som ser film sammen med meg. Tante Vigdis var med meg på kino i England, vi så en uforglemmelig komedie med John Cleese. Jeg lo slik at jeg ramlet ut av stolen og havnet på gulvet et par ganger. Her er det kanskje greit å nevne at jeg ikke er spesielt diskret når jeg ler.
Da tantebarnet mitt var i 10-12 års alderen ville han gjerne at jeg skulle være med han og kompisene på kino. Etterpå fikk jeg høre at alle syntes filmen var bra, men guttene mente det var minst like morsomt å se på Tante Inga – som hoppet, hylte og lo – som å se på filmen.
Jeg greier å holde meg selv fra å rope til personene på lerretet når jeg er på kino. Men er jeg hjemme bistår jeg gjerne med gode råd av typen «snu deg!» eller «neeeeiiii hva er det du tenker på, kom deg unna!» til helten i en film. For ikke å snakke om alle filmheltene som går rundt i huset uten å slå på lyset, de får naturligvis beskjed om å «slå på lyset da!»
Nå er det ikke skrekkfilmer som er favoritten lengre, nå er det filmer der de bruker rustning, ringbrynje, kilt, toga eller lignende. Noe som ofte betyr at de også slåss med sverd, pil og bue eller armbrøst. Drager og sjørøvere er også et stort pluss i en hver film.
Jeg er meget usikker på om det finnes et navn på denne kategorien filmer, men heldigvis har storesøster samme smak. Vi to har sett oss gjennom utallige filmer og serier med vikinger, gladiatorer, legionærer, skotter i kilt, fredløse, drager og sjørøvere.
Selv om jeg er svak for filmer med handling lagt godt tilbake i tid så er jeg fleksibel. Akkurat nå er jeg hektet på en serie som heter Yellowstone, en skikkelig cowboyserie med handling lagt til nåtiden. Det er imponerende hvor mye intriger, drama og slåssing som foregår på denne ranchen oppe i Montana. Katten Nils velger av og til å ta seg en luftetur utendørs når det står på som verst, jeg tror han synes det blir vel mye drama – ikke bare i Yellowstone, men også på stua hjemme på det verste. Jeg lurer på om han synes jeg burde plasseres i et lydisolert rom selv om jeg ikke er en hylende tenåring lengre?
Øverst maleriet The two of us, olje på egyptisk papyrus, av Inga Dalsegg