Det er litt rart med minner.
Tenk etter, – gå tilbake i tid, – hva er det du husker best? Hvilke inntrykk er det som sitter igjen? Det er ikke nødvendigvis slik at de dyreste reisene, måltidene eller opplevelsene er de som lager de beste minnene.
Av og til kan en lukt, noe jeg ser eller hører fremkalle et minne jeg trodde jeg hadde glemt.
Vi vokste opp langt unna besteforeldre, tanter og onkler, så mange av feriene våre ble tilbragt her i Rindal eller Surnadal for å besøke slekt.
Lukten og lyden av noen som tømmer kaffe fra termos tar meg alltid umiddelbart tilbake til disse bilturene. Det var alltid med en knalloransje termos med kaffe, og mamma tømte jevnlig kaffe fra den oppi pappas oransje kopp underveis mens han kjørte.
Med en oppvekst på 70-tallet var bilturene våre også preget av at pappa alltid røykte i bilen, og at det naturligvis ikke fantes sikkerhetsbelter til oss tre barna i baksetet. Vi kunne like gjerne befinne oss i bagasjerommet på stasjonsvogna som i baksetet. Setene i bilen vår var av et plastlignende materiale, i tillegg var de svarte. Det var tortur å sitte på dem i sommervarmen iført shorts, – da både brente man seg på lårene og klistret seg fast.
Jeg tror nok den innrøykte barndommen min er årsaken til at jeg selv aldri har prøvd å røyke. Den lukta har jeg aldri likt. Men kaffelukta syntes jeg var koselig, til tross for at jeg ikke drikker kaffe selv.
Besteforeldrene mine på farssida bodde nært en skog, – en skog som var kjempestor i mine barneøyne. Der plukket vi blåbær, vi gikk på oppdagelsesreise, og vi prøvde å bygge oss hytte på samme måte som Hakkespettene fra Donald-bladene. Med en oppvekst der godteri kun ble servert lørdager etter kl 18 var det lykke å ha en bestemor som gjerne sendte med oss små metallkopper fylt med sukker som vi kunne dyppe rabarbrastengler i.
Slike små litt slitte metallkopper er fremdeles ensbetydende med ren sommerlykke i mine øyne. Heldigvis har jeg arvet en som henger på kjøkkenet mitt.
Med en oppvekst på en øy på Sunnmøre var det vinterlykke å komme på ferie til besteforeldrene. Her var det snøgaranti. Jeg glemmer aldri den gangen det kom masse snø allerede i høstferien, og vi bygde det vi selv mente var tidenes fineste og høyeste snømann. Vi var hos mormor og morfar, og pappa måtte komme ut og hjelpe oss med å løfte opp de siste snøballene. Til og med pappa måtte strekke seg for å lage ansikt og hatt på snømannen. Mormor hang ut gjennom kjøkkenvinduet mens hun kommenterte og tok bilder. Dessverre var ikke mormor tidenes beste fotograf, noe bildene bærer preg av.
Hos mormor og morfar hadde vi også en dukkestue, eller lekerhus som vi kalte det. Bygningen var snekret av min oldefar på 50-tallet, og det var møblert med hjemmelagde møbler, de fleste laget av gamle banankasser av tre. Vi hadde både bord, benker og hyller. Fin duk, lys på bordet, ordentlige kopper, tallerkener og skåler, alle med hakk i, men dog. På veggene hang bilder utklipt fra forskjellige ukeblader, jeg husker spesielt en vakker indianerjente som padlet i kano.
Noe av det morsomste om sommeren var å ta ut alt av møbler og ting for å rundvaske lekerhuset. Det var ikke måte på hvor ofte vi vasket der oppe. Når vaskinga var overstått kom gjerne mormor på kaffebesøk, da hadde hun med seg kjeks og hjemmelaget saft og vi kosa oss veldig.
Nå utsetter jeg gjerne alt av husvask lengst mulig. Jeg er rimelig flink til å støvsuge og tørrmoppe der det er mest synlig. Så jeg lurer litt på hva som skjedde der? Når, hvor og hvorfor forsvant gleden ved å vaske?
Hadde det hjulpet med kaffeslabras med kjeks og hjemmelaget saft som motivasjon nå? Eller er det for sent å finne tilbake til akkurat den vaske-entusiasmen?
øverst bilde av jeg, min tvillingsøster Elin og pappa foran bilen vår
