Bilen min er ikke som alle andre biler. Det er muligens et resultat av hvordan eieren er. For et par uker siden hadde den en nær-døden opplevelse, og akkurat nå skammer hun seg så mye over utseendet sitt at hun gjemmer seg i garasjen min og ikke vil ut.
Jeg skriver hun, for det er uten tvil en dame. Hun er rimelig bred over baken, har lange øyenvipper og Dronning Elizabeth har fast plass i baksetet. Navnemessig er hun ikke så nøye på det, hun lystrer både om du kaller henne Dottie, Prikken, Prikkebilen eller Ingamobilen.
Jeg var 40 år før jeg gikk til innkjøp av min aller første bil. Jeg hadde for øvrig hatt førerkort i 22 år, og kjørt bil ukentlig både i England og Norge da jeg endelig ble bileier. Men jeg hadde altså aldri eid en bil selv. Resultatet var at jeg heller aldri hadde behøvd å lære meg noe som helst om bil, – annet enn å kjøre den og fylle bensin.
Noen mennesker er fargeblinde, jeg definerer meg selv som bilblind.
Det er en grunn til at bilen min har røde polkadotter, øyenvipper, Dronning Elizabeth i baksetet, en dansende hula-hula-dame på dashbordet, og en stor rødstripete slange i hattehylla. Uten alt dette finner jeg rett og slett ikke riktig bil hvis den er parkert andre steder enn i egen garasje.
Jeg har prestert å sette meg inn i feil bil utenfor nærbutikken min da det kun stod en 5-6 biler parkert der. Jeg syntes først det var litt rart at det lå noen ukjente votter inni bilen, setetrekkene hadde i tillegg feil farge og nøkkelen min passet heller ikke i tenninga. Etter at jeg gikk ut av bilen oppdaget jeg at det heller ikke var en Toyota jeg satt i. Til mitt forsvar må jeg påpeke at det var en stasjonsvogn og fargen stemte.
Denne diagnosen gjelder alt som er relatert til kjøretøy. I sommer bodde jeg i campingvogn ei helg og gikk ved flere anledninger feil, – jeg prøvde daglig å låse meg inn i både andre campingvogner og bobiler.
Det tok ikke lang tid fra bilkjøp før den anonyme sølvfargede stasjonsvogna ble oppgradert med røde polkadotter og lange øyenvipper, fra da av fikk vi også et langt bedre forhold. Nå finner jeg bilen min uten problem til og med på store parkeringsplasser som flyplasser og kjøpesenter.
For et par uker siden var jeg på vei hjem fra Trondheim sent om kvelden, det var tåke så jeg tok det med ro. Men det hjelper ikke når Herr Hjort med familie, slekt og venner bestemmer seg for å krysse veien helt uten forvarsel eller refleks på en veistrekning uten gatelys. Det er fort gjort når 5-6 hjort kommer byksende over veien….
Jeg slapp unna med sjokket og noen telefoner til politi, viltnemnda, bilreparatør og forsikringsselskap. Det gikk verre med den ene hjorten og Dottie. Dronning Elizabeth holder til i baksetet så hun kom uskadet fra hendelsen.
Det lå an til kondemnering for Dottie ei stund, men heldigvis ble hun reddet. Tirsdag kom bilen hjem etter å ha fått kjærlig behandling hos Midt-Norge Autolakk. Til tross for at hun fremdeles lever er hun virkelig ikke seg selv, kanskje ikke så rart etter en slik nær-døden opplevelse. Vi sliter litt med utseendet hennes begge to for å være ærlig. Forfra ser hun nå nemlig ut som en helt vanlig bil….. usminket, ingen personlighet. Panseret og fronten var det nemlig ikke mulig å redde, så der er det ingen polkadotter eller øyenvipper å spore.
Hvis vi skal ut å kjøre nå må jeg med andre ord parkere slik at jeg ser bilen godt fra siden når jeg skal lete etter den. For øvrig vurderer vi å starte en kampanje der vi oppfordrer alt av storvilt til å bruke refleksvest!
Jeg tror ikke vi holder ut dette lenge, jeg skjønner henne godt, jeg ville heller ikke ha likt å måtte vandre rundt uten sminke eller pynt. Så Dottie skal nok få polkadottene sine tilbake!
Øverst foto av meg som drikker te sammen med Dronning Elizabeth i baksetet av bilen