Det føles merkelig å få utdelt en ukentlig timeplan jeg må forholde meg til i en alder av 47 år. Det fører unektelig tankene bakover til skoledagene.
Men slik er altså hverdagen på rehabilitering her på CatoSenteret. På onsdagens timeplan stod det UTEDAG.
Inga 13 år hadde nok fått høy puls og lett panikkfølelse av det ordet. Utedag på en timeplan er noe jeg forbinder med gym. Gjerne en slik idrettsdag der man skal løpe 60-meteren, hoppe stille lengde, kaste liten ball og støte kule.
Jeg grudde meg alltid til slike dager, og håpet inderlig jeg skulle bli syk så jeg slapp unna.
Men utedag på CatoSenteret er langt fra slik. Jeg hørte gjetord om utedagene her i korridorene og i spisesalen fra jeg ankom! Vi var også så heldige at vi fikk perfekt sommervær.
Dagen inneholdt padling i både kano og kajakk, lunsj ute i sola, bading – noe som alltid er stor stas i mitt univers – og generelt bare kos og hygge. Vi møtte til og med en sel på svømmetur mens vi padlet. Dessverre prioriterte ikke selen en pause slik at jeg fikk fotografert den.
Det er intenst å være på rehabilitering – på så mange vis. Det er en prosess som er hard både fysisk og psykisk. Jeg har opplevd både latter og tårer, fnising og galgenhumor. Men også intense smerter og komplett utmattelse. Heldigvis har det også vært mestring, lek, moro og nye venner.
Jeg er imponert over mange av de ansatte her, de er rett og slett bare utrolig dyktige. Første dagen fikk vi beskjed av den ene idrettspedagogen at hvis vi fulgte programmet kunne han garantere oss forbedret kondisjon og økt muskelmasse, men også mere smerte.
Dette er ikke noen feriekoloni, vi er på rehabilitering for å få en bedre hverdag. Det krever innsats.
Alle her har naturligvis en individuell timeplan, tilrettelagt for sine behov. Vi har satt oss egne mål for oppholdet.
På listen over mine mål står blant annet å bli bedre på egenomsorg og restituering. Jeg må lære meg å bli flinkere til å si nei. Ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde gjøre noe. Et mål som gjelder både privatlivet mitt og jobb.
Jeg som er en nerd med sterkt utviklet gymfobi setter enormt stor pris på at de ansatte her er så gode på lystbetont aktivitet. Vi har hatt skattejakt med ny vri, der vi blant annet løp rundt og jaktet på godt gjemte lapper med tall, vi har klatret i klatrevegg, hatt frisbeegolf, stjerneorientering, padling, yoga, styrketrening og mye annet.
Jeg har også fått streng beskjed om å slutte å snakke meg selv ned og si at jeg er håpløs når det gjelder alle sportslige aktiviteter. Det blir i hvert fall ikke enkelt, men jeg skal prøve å jobbe med saken.
Jeg er her på et 3 ukers opphold og hadde pakket med meg 3 bøker, og massevis av tegne- og malesaker. Men det har blitt lite brukt i forhold til det jeg trodde. Jeg har blitt invitert på helgebesøk til venner i Oslo, men jeg har takket nei.
Jeg har innsett at denne prosessen krever såpass mye at jeg ikke har igjen energi til alt mulig annet. Akkurat nå lever jeg litt i en egen boble. Den eneste som har fått særlig respons fra meg under oppholdet her er katten Nils. De snille kattevaktene mine sender bilder, rapporterer jevnlig, og har til og med arrangert videosamtaler mellom meg og pus. Jeg har nemlig fryktelig dårlig samvittighet for å forlate ham i så mange uker.
Apropos energi så har vi også fått beskjed om å lage oss detaljert timeplan til hverdagen hjemme igjen. Vi bruker forskjellige farger for aktiviteter som gir oss energi kontra aktiviteter som tapper oss for energi. Alt skal inn på timeplanen, inkludert hverdagslige aktiviteter som å ta en dusj, lage og spise mat, vaske hus, handle og slikt noe. Jeg har også ført opp avslapping med pusekos må vite, selv om jeg innser at Nilsebassen neppe har tenkt å forholde seg til en timeplan når han ønsker kos!
Livet på rehabilitering gir også øyeblikk med hverdagslykke.
Jeg har møtt mange fantastiske mennesker som er positive og humoristiske til tross for utfordringene og smertene de lever med. Jeg har blitt sjarmert i senk av terapihunder og servicehunder. Jeg har ledd så mye at tårene har trillet mens vi har spilt brettspill. Jeg har selv opplevd rørende mye omsorg og omtanke fra de andre her da jeg hadde en så dårlig dag med så kraftige smerter at jeg bare ble sengeliggende.
For meg er en svømmetur synonymt med egenomsorg og restituering, basseng med klorvann gjelder ikke – det må være ute i naturen. Heldigvis har vi hatt sommervær her i Son selv om kalenderen viser september, så jeg har kost meg med mange herlige svømmeturer i fjorden og soling på varme svaberg. For meg har det vært som å sitte i en blanding av et Harald Sohlberg- og et Edvard Munch-maleri. De store furutrærne, svabergene og den lysende stripen med kveldssol i vannet tok meg rett inn i flere maleri jeg er veldig glad i.
Da jeg lå på Ullevål i to uker etter en heftig operasjon fikk jeg ut mye av smerten i et maleri om endometriose etterpå. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal oppsummere ukene her, men jeg mistenker at flere av opplevelsene jeg har hatt vil inspirere forskjellige bilder etter hvert.
Foto øverst; av meg selv i maleriske omgivelser på Son-stranda
