Jeg forstår at det er en grunn til at vi har førerhunder og ikke førerkatter.
Det finnes også skredhunder, bombehunder, brannhunder, kriminalsøkshunder og mye mer. Yrker jeg er rimelig sikker på at katter ikke hadde passet inn i.
I helga testet jeg ut trekk-katt på skitur. Nå var dette kun et første forsøk, så Nilsebass er altså ikke helt ferdig med opplæring og trening. Vi storkosa oss, men jeg tror vi kan konkludere med at vi aldri skal delta i Femundløpet.
Nilsebass har vært med og gått på egne poter på hyttetur både vår, sommer og høst. Til tross for at jeg drar på hytta jevnlig har ikke pus vært med siden oktober, på grunn av snø. Både Nils og jeg storkoser oss på hytta, men 50cm med løssnø er ikke egnet turterreng for en liten kattepus.
Fredags ettermiddag pakket jeg impulsivt og spontant sekken, tok frem ski og staver, og hentet sele og bånd til Nilsebass. Vi har betraktelig lengre vei å gå på hytta om vinteren, så jeg var litt spent på hva pusegutten ville mene om akkurat den saken.
I begynnelsen var han litt uenig i at vinterveien ikke var den samme som den vi går om sommeren, han trakk i båndet og prøvde å få meg inn på det han mente var riktig rute. Etter en liten samtale ble vi dog enige om at jeg har gått mere på hytta enn ham, og kan veien. Så det så. Heldigvis hadde vi spor å gå i, da mamma og pappa hadde dratt opp dit dagen før.
Jaktkatter følger uten tvil andre regler enn jakthunder, de er i hovedsak mest fokusert på egen jaktglede. Det var massevis av spor etter hare, rev, storfugl, hjort og elg på langs, kryss og tvers av skisporet. For en fryd tenkte Nilsebass mens han snuste rundt og spanet langs alt av spor i yr glede. Nå hadde det seg slik at Helene Harefrøken ikke hadde hoppet i retning hytta, så denne sporkatt-aktiviteten førte oss ikke akkurat noe raskere mot målet.
Etter hvert ble himmelen knallgul og oransje foran oss, og rosa bak oss, og jeg innså at nå må vi faktisk få opp tempoet hvis vi skal komme frem før det blir helt mørkt. Jeg hadde tatt med en liten ryggsekk som jeg hadde på magen som transport-alternativ i tilfelle pusegullet ble sliten og ikke ville gå selv. Interessen for å sitte i en sekk som et kengurubarn var minimal. Nils er stor gutt og vil gå selv nemlig. Heldigvis hadde jeg også med hodelykt og kattegodteri.
Vi brukte 2 1/2time på 5 km, så jeg ble verken andpusten eller svett. Men når jeg tenker å hvor mange skritt en liten katt må ta for hver gang jeg sklir frem et skritt på ski så er jeg imponert over trekk-katten min.
Vel fremme på hytta ble det middag, kos og søvn før pus og jeg gikk på utedo sammen ved soloppgang. Etter litt posering i soloppgangen og speiding ut over sitt rike satte den store jaktkatten i gang en 12 timers økt med spaning på familien til Bestemor Skogmus. Han kom frem innimellom for å vaske seg litt i solsteken, få litt skryt, og rapportere at han var her og hadde det bra – før han på nytt smatt under hytta for å gjenoppta oppdraget. Det er jo småviltjakt-sesong året rundt mjauet han.
Jeg er usikker på om jeg skal beskrive tilstanden under hytta som en blodig påskekrim – der alle vet hvem den skyldige er – eller en intens thriller med en lystmorder. Tatt i betraktning av at den søte pelsdotten takket nei til middag føler jeg meg sikker på at han hadde hatt bra med jaktlykke.
Personlig møtte jeg kun en levende mus i løpet av helga; domusa vår. Vi har hatt residerende domus av og på i 15-20 år. Den bor altså inne i selve utedoet, og ser ut til å trives med det. Jeg må innrømme at jeg til og med tok et bilde av den, men tatt i betraktning de mindre delikate omgivelsene der nede skal jeg spare dere for synet! Det hender jeg lyser ned med hodelykt og snakker litt med domusa når jeg løfter av dolokket, advarer om at nå kan det være lurt om du flytter deg litt for eksempel…
Valget av bosted kan naturligvis virke lite fristende for oss andre, men jeg kan om ikke annet garantere at domusa er fullstendig trygg for utryddelse av store jaktkatter på hyttetur.
På hjemturen var Nilsebass litt sliten, så da syntes han det var helt greit å veksle litt mellom å sitte i sekken på magen og å gå selv. På vei ned en lang og bratt nedoverbakke der føret vekslet mellom blankis og tynn skare som du brått faller gjennom var jeg mildt sagt nervøs. Tenk om Nils hopper ut av sekken mens jeg suser nedover, da kan han jo bli slept etter meg. Eller tenk om jeg faller, da kan han jo bli knust under meg. Tankene var mange. Jeg så ned på han, og sa; Nå må du love meg å sitte i ro. Jeg satte utfor og ploga til musklene i beina rista. Plutselig kjenner jeg et lite dytt fra et silkemykt hode. Jeg ser ned og ser to store gulgrønne øyne som titter tillitsfullt opp på meg, han stanger hodet sitt opp mot ansiktet mitt og sitter helt rolig, mens vi suser ned bakken. Jeg tror han fortalte meg at han stolte helt og fullt på meg. Vi har det fint sammen vi to. Jeg fikk lada batteriene på hytta og han fikk jakta.
Nilsebass håper vi kommer til å bidra til en ny trend her, vi sier ja til flere turkatter og trekk-katter.
Nils er så fornøyd med seg selv nå at han mener han også kan prøve seg som narkotikatt. Eller kanskje skrive brev til julenissen og høre om Rudolf trenger en trekk-katt i spannet sitt sammen med Dasher, Dancer, Prancer og resten av gjengen?
Mulighetene er uendelige, men i første omgang nå starter vi med å planlegge en ny hyttetur neste uke.
