I helga var jeg på hyttetur med mine to gode venninner Stine og Mildrid. Jeg innser i ettertid at vi strøk på noen punkt av fjellvettreglene. Fjellvettreglene ble oppdatert for noen år siden og har i tillegg til de ni hovedreglene nyttige kommentarer under.
Fjellvettregel 1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.
Som kommentar under står det blant annet Planlegg turen etter gruppas evner, og ha alltid flere alternativer.
Gruppas evner er i vårt tilfelle høyst variable. Mildrid er den sprekeste, Stine er den store planleggeren og organisatoren, mens jeg har ansvaret for middagsmenyen og selve kokkeleringen.
I forhold til sprekhetsgrad er det nok bare å innrømme at jeg uten tvil innehar sisteplass i vår trio. Den sprekeste av oss ligger alltid et godt stykke foran oss to andre når vi er på tur.
Ulempen på våre turer er at den evige fortoppen ikke eier retningssans. Vi to i baktroppen følger lydig etter, og får oss om ikke annet stort sett en god latter. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at det virkelig ikke kan være mulig å gå seg vill på kjente trakter til sin egen hytte flere ganger nå. Men Mildrid er et eksempel på at innimellom er også det utrolige sant.
På fredag annonserte hun – nok en gang – at vi skulle prøve en ny rute som hun var helt sikker på ville være raskere og bedre. Som så mange ganger før havnet vi inne i tett krattskog oppe på en skrent. Fortroppen stoppet brått opp, så seg forvirret rundt og utbrøt; – Hvorfor er vi her og ikke der? Mens hun pekte opp til høyre med skistaven. Da vi var ved brønnen var hun fremdeles ikke helt sikker på om hun kjente seg igjen. Argumentet var naturligvis at hun aldri kommer til brønnen fra akkurat denne kanten.
Vi i baktroppen har foreslått alt fra pinner som markerer veien, til fargerikt garn knyttet på trær som kan vise vei. GPS utgår grunnet dårlig dekning, så vi har vært inne på tanken om strømførende halsbånd for å holde henne på rett kurs. Fjellvettregel 7 oppfordrer til bruk av kart og kompass – jeg tror nok ikke det er ment å gjelde på vei til egen hytte hvor man har gått i mange år.
Det skal sies at vi alltid kommer frem til slutt, men til tross for at vi drar på denne hytta flere ganger i året tror jeg aldri jeg har gått samme rute til eller fra Mildrid sin hytte en eneste gang. I tursammenheng hender det jeg kaller henne Veiviseren. Det blir ikke sti etter den dama for å si det slik.
Fjellvettregel 2. Tilpass turen etter evne og forhold
Som kommentar under står det blant annet Ikke legg ut på langtur uten erfaring, du må være i stand til å ta vare på deg selv og de andre i gruppa.
På vei opp en bakke nå på fredag la jeg merke til at Mildrid sine skistaver sank skikkelig nedi på et sted. Jeg prøvde derfor å gå litt til siden i håp om å unngå det stedet, uten at det hjalp. Det fantes ikke feste, både ski og staver sank nedi, men ikke verre enn at jeg lett kom meg videre. Jeg rakk akkurat å komme meg litt over dette punktet da jeg hørte et skikkelig hyl bak meg, fulgt av; – Jeg sitter fast!
Jeg snudde meg og oppdaget at Stine stakkar stod fast i snø helt opp til midja! Det var ikke bare snakk om et lite hulrom under snøen der altså. Dette var snøens svar på kvikksand.
I forhold til å være i stand til å ta vare på de andre i gruppa må jeg bare innrømme at det tok en del tid før vi to som hadde kommet oss opp bakken uskadet greide akkurat det. Årsaken var rett og slett latterkrampe og et sterkt behov for å dokumentere denne seansen. Jeg rakk både å ta bilder og ikke minst å filme det hele. Hun som lå og kavet nedi dette synkehullet av løssnø lo minst like mye som oss andre, så jeg greier egentlig ikke å ha så veldig dårlig samvittighet heller.
Det er ikke så lett å komme seg opp av en omtrent bunnløs avgrunn med snø med en fullpakket 80 liters sekk på ryggen. Da Mildrid skulle hjelpe til ved å ta Stine sin sekk tenkte hun ikke på å ta av sin egen først. Hun vaklet unna Stine med en sekk på ryggen og en på magen, og rakk å komme seg et par meter unna avgrunnen før hun selv sank nedi!
Lykken er at de hadde meg til å dokumentere det hele sier jeg bare!
Heldigvis er vi flinke når det kommer til resten av fjellvettreglene, vi har alltid med oss ekstra klesskift, og jeg drar aldri på noen slags tur uten minst en vannflaske. Jeg er nok også den første til å pakke med meg mat. Tur skal jo være kos.
I følge de andre to er mitt umiddelbare svar til et forslag om å dra på tur; – Når drar vi og hva skal vi spise? Jeg er litt over middels glad i piknik – uansett årstid – og mener det bør være tid til å sette seg ned og kose seg litt med god mat på en hver tur. Fjellvettregel 9 sier vi jo at vi skal spare på kreftene!
Jeg liker kommentarene på de nye fjellvettreglene, og er stor tilhenger av at Fjellvettregel nr 2 også nevner at å være på tur med andre gir noen å dele opplevelsen med. Det hadde jo helt klart ikke blitt så mye latter hvis vi var på tur hver for oss, da hadde det nok heller blitt litt panikk i det snøhullet.
De 9 oppdaterte fjellvettreglene
- Planlegg turen og meld fra hvor du går.
- Tilpass turen etter evne og forhold.
- Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
- Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
- Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
- Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
- Bruk kart og kompass, vit alltid hvor du er.
- Vend i tide, det er ingen skam å snu.
- Spar på kreftene, og søk ly om nødvendig.
Du finner mer om fjellvettreglene og de utfyllende kommentarene under her
Øverst foto av Stine i synkehullet av snø mens Mildrid skal til å ta sekken hennes, under her er filmen av deler av seansen