Jeg har ikke vaska gulvet, ved bærer jeg jevnlig så det er ikke så spesielt akkurat, fuggelband kan det hende det blir, låvebrua har allerede fått et juletre med lys, hentet i hagen til storesøster, og treet som skal inn på stua finner jeg nok også der.
Førjulstida er i grunnen mest farting på messer og jobb for min del. De siste årene har min første fridag i desember vært 25.desember. Det blir i grunnen ikke så fryktelig mye tid til verken baking eller annen førjulskos når man jobber 7 dager i uka. Men jeg er likevel veldig glad i desember!
Til tross for alderen synes jeg fremdeles det er stor stas med adventskalendre.
Sjokoladekalendre var aldri tillatt i min barndom, så det har jeg ikke noe forhold til. Men jeg hadde både adventskalendre med fine bilder inni lukene, og kalendre med noen bittesmå plastleker inni, det var hull i dem, slik at man kunne feste dem på armbånd og smykker.
Etter hvert sydde mamma pakkekalender. Den var kjempestor, og naturligvis var den verdens fineste, bare så det er sagt. Jeg tipper den var sydd helt på slutten av 70-tallet, så her snakker vi knallbrun strie som mamma sydde et juletre med stjerne på, på de 24 ringene hang det røde poser med hvite polkadotter. I hver slik lille pose var det plass til en kalendergave til hver oss tre barna.
Noen dager var gaven en klementin til hver, andre ganger fikk vi dukkeklær som mamma hadde laget, eller lukte-viskelær som vi kalte det. Dette var en slager på 80-tallet, vi hadde viskelær formet som alt fra jordbær til tyggegummipakker og brunost, og de luktet alltid godt.
Men de mest spennende kalendergavene var når dagens pose så tom ut, for da visste vi at oppi der lå det en lapp som førte til en skattejakt! Offisielt tror jeg det var julegeita som skrev disse lappene hos oss, – julegeita har for øvrig alltid hatt veldig lik håndskrift som pappa, og er også den som fyller julestrømpene til familien Dalsegg.
Lappene ga alltid et hint, det kunne stå «her er det kaldt» eller «her lukter det vondt» og så måtte vi rase rundt i huset og finne ut hvor neste lapp lå helt til vi til slutt fant dagens kalender-gave. Et av de bedre gjemmestedene var inni klokka på veggen. Den skattejakt-gaven jeg husker best var da vi fikk hver vår tomme videokassett, dette var stor stas for da kunne vi ta opp tegnefilmer. Tegnefilmer var det lite av på tv, men satt man parat under Frokost-TV på helg kunne man få tatt opp noen.
De senere årene har det gått i kalendre med bilder for min del, når det gjelder å lage slike gammeldagse kalender synes jeg uten tvil tyskerne best. Årets kalender hos meg har bilde av Askepott og prinsen, og den er «handbeglitteret in Deutschland» som det så fint står på den. I tillegg til glitter har den også nydelige små illustrasjoner skjult bak hver luke, i dag fikk jeg fluesopp, tidligere har jeg funnet både Askepott sin sko, noen småfugler og en slede.
I tillegg fikk jeg en tekalender fra storesøster i år, den er også fra Tyskland, så hver morgen nå i desember starter jeg dagen med en kopp te og et lite tyskkurs. Så langt i desember har jeg allerede lært meg navnet på et brukbart utvalg med tyske frukt, bær, krydder og urter!
På kveldstid tenner jeg kalenderlyset mitt, også en tradisjon fra barndommen, jeg bare MÅ ha lys med tallene fra 1-24 på, slik at jeg kan brenne litt hver kveld.
Så selv om det kan være hektisk i førjulstida tar jeg meg tid til å kose meg litt hver morgen med åpning av luke, drikking av te (og tolking av hva slags te jeg drikker), og så på kveldstid blir det en pust i bakken med malende katt på skuldra og tenning av kalenderlyset.
