Det heter seg at øvelse gjør mester, noe som slik teoretisk sett burde bety at man bare blir flinkere og flinkere med årene? Eller?
Denne uka her har jeg øvelseskjørt litt med den eldste bonussønnen; Anthon. Gutten har kun øvelseskjørt med automatgir før så det var litt uvant med giringa i begynnelsen, men det tok ikke lang tid før han fikk bedre flyt og mindre kenguruhopp på bilen.
Enkelte aktiviteter ligger på et vis lagret i oss, og kommer raskt tilbake.
Jeg sluttet å sykle en gang på ungdomsskolen, sykling var plutselig barnslig og veldig ukult. Det gikk mer enn 15 år før jeg igjen prøvde å sykle. De første sykkelturene føltes som en eller annen form for avstraffelse, – det var både ubehagelig og rart. Men det tok ikke lang tid før jeg og sykkelen ble venner igjen. Nå sykler jeg daglig i sommerhalvåret, riktignok helst iført kjole eller skjørt og sko med hæler, på en sykkel med rød polkadott-sykkelklokke og masse blomster. For meg er sykkel et fremkomstmiddel, ikke en form for trim.
Jeg har hatt lignende opplevelser med både svømming og ski også, – aktiviteter jeg sluttet med i mange år, men så tok opp igjen og nå bedriver jevnlig på mitt eget nivå.
Andre aktiviteter er det ikke håp for, uansett hvor mye det øves. Har jeg gått ut på dato eller er det kroppen min det er noe feil med?
I påska besøkte jeg noen hyttenaboer, vi voksne satt i solveggen og nøt livet mens barna lekte rundt omkring. Da datteren begynte å hoppe hoppetau nevnte jeg at jeg også var flink med både hoppetau og rockering i min barndom. Det viste seg at faren hennes, Kjell, som er like gammel som meg, hadde vært en racer på hoppetau. Han tok utfordringen og demonstrerte litt hoppetau-hopping. Jeg ble imponert, greit nok, han var ikke helt på nivå med sin helt Rocky fra filmene i vår ungdom, men mannen hadde altså taket på det fremdeles. Det samme kan ikke sies for meg.
Da jeg i et familieselskap for noen år tilbake så at barna lekte med både rockering og hoppetau kom nostalgien over meg og jeg måtte bare prøve. Jeg gikk inn i det hele med masse optimisme, men det førte egentlig ikke til annet enn mye god underholdning for alle andre. Nå var jeg riktignok verken kledd eller skodd for anledningen, så etter 2-3 hopp floket hoppetauet seg inn i stiletthælene på skoene, – det skjedde på hvert forsøk. Sta som jeg er ble skoene etter hvert kastet og jeg prøvde barbeint, da greide jeg riktignok litt flere hopp, men jeg pustet i tillegg som en blåhval på land. Tempoet var heller ikke noe å skryte av.
Bilen min hadde nok mer sprett og høyere hopp da Anthon og jeg øvelseskjørte (før giringa kom helt på stell) enn jeg hadde da jeg prøvde meg på hoppetau.
Rockering må jo være mye lettere, – da slipper jeg i hvert fall å få blodsmak i munnen tenkte jeg. Helt uten tanke for at jeg ikke eier verken smidighet eller spenst. Det er mulig alt fra hodet og ned har forkalket og låst seg siden mine yngre år, – for samme hvor mye jeg prøvde hadde jeg ikke sjanse til å få den rockeringen til å gjøre annet enn å falle rett i bakken.
Jeg priser meg lykkelig for at ikke noe av dette ble fanget på film.
I ungdommen drev jeg med sportsdans en kort periode. Jeg forstod det nok ikke den gang, men jeg husker danselæreren sa jeg var flinkere i standard enn latin. Vel det sier seg jo selv at jeg ikke har noe naturtalent i retning cha cha cha, samba og rumba, danser som krever heftige bevegelser og mykhet.
Når jeg prøver å stå med strake knær og nå gulvet er jeg heldig hvis jeg passerer kneskålene på en god dag. Jeg var altså bedre i engelsk vals, slowfox og quickstep, spesielt førstnevnte. Jeg var med andre ord flink til å være rett i ryggen og holde blikket festet opp mot taket.
Det er mulig jeg heller bør prøve å friske opp dansetrinnene i engelsk vals i stedet for å prøve meg på hoppetau eller rockering igjen.
Øverst bilde av hyttenabo Kjell som demonstrerer sine hoppetauferdigheter
