Forkledd sorg

Som liten var mitt eneste forhold til halloween at dette var noe som av og til ble nevnt i tegneseriene Donald og Pusur. Som hos de fleste andre skolebarn på 80-tallet ble Donald Duck kjøpt hver tirsdag, og jeg hadde naturligvis Pusur-skoledagbok.

Mange undrer seg og mange irriterer seg over min entusiasme for halloween.

I 1997 opplevde jeg min første halloween i England. Eller, – opplevde er nok helt feil ord i denne sammenhengen.
For jeg slo av alle lys i huset, trakk for alle gardiner, og satt selv i en krok på gulvet omgitt av flere fotoalbum og en stor perm med avisutklipp.
Hver gang det ringte på døren kjente jeg angsten for at noen skulle skjønne at jeg var hjemme. Jeg prøvde å være så usynlig og stille som mulig der jeg satt i et hjørne og hulket og gråt.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle det hele, og for å være ærlig så taklet jeg det vel heller ikke.
Den 31.oktober året før, i 1996, – endret nemlig livet mitt seg brått og brutalt. Min tvillingsøster Elin og min beste venn fra kunstskolen, Jin, – ble drept i Ålesund den dagen.

I 1998 overtalte to av mine beste venner meg til at jeg ikke skulle mure meg inne på denne datoen. Deres innsats førte til at vi ble 3 kunststudenter som dro på det lokale markedet og kjøpte oss gresskar. Vi skar ut gresskarlykter og innmaten ble brukt til å lage gresskarsuppe. Da jeg gikk ut på gaten og så lyset fra gresskarlyktene som lyste opp med sitt varme oransje lys i vinduet tenkte jeg at dette ville Elin ha likt å være med på.

På kvelden inviterte vi flere medstudenter til halloweenfest hjemme hos min venninne Becky. Det føltes veldig merkelig, jeg tenkte naturligvis mye på Elin, men det gjorde jeg jo hver dag resten av året også. Det å planlegge et kostyme på et trangt student-budsjett gjorde at jeg fikk tankene inn i andre baner, noe som føltes godt, jeg trengte det. Jeg dro som Cruella De Vil. Jeg hadde to gode venner på denne festen som visste at dette var vanskelig for meg, så da jeg følte at det hele ble for mye for meg ble jeg fulgt hjem.

Kvelden endte i tårer, både fordi jeg i utgangspunktet var tungt deprimert, og fordi jeg tenkte mye på at dette skulle Elin også ha fått vært med på, dette skulle hun ha opplevd, hun ville ha storkost seg. Til tross for det, så ble den oktoberkvelden i 1998 starten på en tradisjon for min del.
Jeg bestemte meg for at i stedet for å dyrke sorgen ved å se i gamle album og på avisutklipp fra drapet og rettssakene så skulle jeg i stedet fokusere på noe annet.

I barndommen hadde vi en stor hvit- og blåstripede tøysekk som mamma hadde sydd. Den ble jevnlig slept frem og tømt utover gulvet, og ut tumlet en haug med alle slags rare klær. ”klesutkle-sekken” kalte vi den.
Oppi den var det rare klær som hadde blitt sendt som gaver fra fjerne slektninger i Amerika, i tillegg til gamle kjoler, skjørt, bukser, bluser, hatter og hansker som hadde tilhørt diverse slektninger, inkludert foreldre og besteforeldre. Haugen med alt fra hansker av imitert slangeskinn, tyllunderskjørt, rare hatter, småblomstrede denimdresser m.m åpnet uendelige muligheter for kreativ lek og moro.

Helt fra vi var små elsket både jeg og Elin og kle oss ut, og vi likte å lage ting. Så det å skjære ut gresskarlykter, og planlegge og lage kostymer er slik sett en fin måte for meg å gjøre noe jeg vet hun ville ha elsket å være med på.

Jeg begynner planleggingen av kostymene mine til halloween flere måneder før oktober. I år falt valget på en karakter fra en bok Elin og jeg elsket. Boka har blitt filmatisert så det førte til at jeg både måtte få kloa i en 26 år gammel film og lese boka på nytt. Filmen ble studert nøye, bilder ble tatt underveis, og etter hvert kom alle detaljer til sminke og kostyme på plass.

De siste ukene har jeg dog grudd meg. Mange kommer nok til å anse årets kostyme for kontroversielt.
Jeg håper bare at folk vil forstå, at med innsatsen som ligger bak og måneder med planlegging, er ikke årets kostyme noe jeg plutselig har kastet meg uti grunnet de siste ukers nyhetsbilde. Faktisk er det ganske vanskelig for meg at nettopp denne formen for kostyme har blitt et tema i pressen, og jeg har nøye overveid om jeg skal beholde ideen eller ikke.

På mandag er det 20 år siden min tvillingsøster Elin brått ble revet bort. Noen år er akkurat årsdagen for drapet verre enn andre. Det er heller ikke uvanlig at jeg sliter med mareritt og søvnproblemer i noen uker rundt denne datoen.
I natt var det slik, jeg hadde forferdelige mareritt og endte med å gi opp etter bare 3 timers søvn totalt. I stedet for søvn ble det støvsuging fulgt av kakebaking.
Den siste tiden har kostymedilemmaet også ført til at søvnløsheten min har blitt verre. Jeg har prøvd å koble litt ut med gresskarskjæring, for meg som kunstner er dette både kos, moro og avkobling.
Håpet er at når jeg først kommer i gang med forberedelsene med sminking og kostyme på lørdag (som er dagen vi voksne velger å feire på) vil det hele også i år føles godt og riktig.