Det er snart desember og ønskelister skrives i mange hus og hjem. Pappa og jeg har også bursdag i desember, så dette er årstiden for både bursdagsgave- og julegave-ønsker for vår del.
Den mest spennende gaven jeg husker fra barndommen var et kjemisett. Et ekte kjemisett fullt av reagensrør med mystiske, fargerike og spennende pulver og krystaller, i tillegg til en slik brenner der vi kunne tenne på, smelte, fordampe og brenne saker og ting.
Det hele var som en fantastisk herlig drøm for Inga 9 år.
Jeg kan nok med sikkerhet si at dette i tillegg var gøy for pappa. Samtidig som jeg mistenker at det kanskje opplevdes mer som et lite mareritt for mamma.
Mamma krevde voksduk på bordet, ingen leking med farlige gasser når pappa ikke var hjemme, i tillegg til formaninger om å ikke søle etsende væsker eller sette fyr på huset. Helt unødvendige bekymringer i mitt 9-årige hode. Det å leke gal professor i laboratorium var fantastisk! Jeg drømte om å bli oppfinner, som Petter Smart. Jeg hadde ingen ideer til oppfinnelser, veien dit bestod i mine øyne mest av å eksperimentere – og søle – med kjemisettet i håp om å brått snuble over en mystisk og magisk eliksir som kunne forandre verden. Pelle Parafins Bøljeband hadde jo funnet opp et sannhetsserum, mulighetene var uendelige.
Det at gamle mennesker som besteforeldre ønsket seg sokker og tøfler til jul var fullstendig uforståelig den gang da.
Fra jeg begynte på skolen har jeg alltid hatt mange bøker på ønskelisten min – jeg kan fremdeles skrive omtrent en katalog med bøker jeg ønsker meg. Til tross for at jeg har bokhyller i alle rom med unntak av badet er det snart ikke plass til flere bøker, så jeg prøver å trappe litt ned.
Fra jeg var tenåring har jeg også alltid ønsket meg forskjellig kunstmateriell, eksklusive pensler slår aldri feil her i huset.
For noen år siden tok jeg meg dog i å si ullstrømpebukser da jeg ble spurt om hva jeg ønsket meg.
I fjor ønsket jeg meg tynne langermede ulltrøyer, slike som jeg kan bruke under fine kjoler for å holde varmen om vinteren. I år har ullknestrømper og nye varme, forede vintersko havnet på lista.
Nå sitter jeg her og undrer meg over NÅR skjedde det? Når ble jeg så innmari kjedelig at det første jeg tenker på er ullklær?
Jeg er 48 år, men akkurat nå føler jeg meg mer som om jeg er 98. Det blir neppe bedre hvis jeg innrømmer at jeg satt og stoppet den ene ullknestrømpen min ved frokostbordet her om dagen (det er altså en grunn til at slike har havnet på årets ønskeliste som du ser.)
Finnes det en kur? Er det håp?
Jeg har aldri vært en slik som kjøper alt jeg har lyst på, så det er ikke det at jeg har alt jeg kan tenke meg som er problemet her. Det er muligens heller det at jeg har blitt langt mer fornuftig.
Til tross for at alder bringer med seg en dose mer fornuft må jeg nevne at jeg alltid synes det er gøy å få puslespill, brettspill, bøker, og omtrent hva som helst med polkadotter eller katter på.
I fjor fikk jeg tovede ulltøfler formet som rever til bursdagen min, med ører og hale. De er helt fantastiske – både varme og morsomme – bedre kan det ikke bli spør du meg.
Apropos morsomt fottøy; jeg snublet over noen helt fantastiske røde høyhælte sko på internettet her om dagen. De var dekt av paljetter og glitter, med misteltein og juletrær på. Jeg føler ganske så sterkt på at jeg faktisk trenger de skoene. Det er jo ikke ufornuftig slik egentlig. Hvis jeg tar i betraktning hvor stor andel av klærne mine som går i rødt og grønt er dette helt klart en genial investering. De skoene vil nemlig matche omtrent alt jeg har, og julesko må vel være innafor fra 1. november til godt uti januar tenker jeg? Fristelsen er med andre ord stor, men fornuften holder litt igjen, for de skoene er rett og slett innmari dyre. Man kan få kjøpt ganske så mange ull-knestrømper, ullstrømpebukser og ulltrøyer for den prisen for å si det slik….
Så mens jeg drømmer om glitrende røde sko med juletema føyer jeg til strikkejakke i grønt på ønskelista mi. Varme klær som er fargekoordinert og passer til kjoler er aldri feil for min del.
Jeg skulle også hatt en ekstra lampe over kjøkkenbenken, det er bare å innse at mørkesynet ikke er så bra som det en gang var. Jeg har dagslyslampe med forstørrelsesglass både hjemme og på atelieret, planen var å bruke den når jeg maler og legger puslespill. Men du og du så kjekk den er når jeg må lese liten skrift på emballasje eller bruksanvisningen i en medisinpakke.
I dag tidlig måtte jeg bruke lommelykt for å finne termokoppen min innerst i kjøkkenskapet. Det er ikke første gangen heller, lommelykta har fått fast plass på kjøkkenet.
Apropos mørkesyn, jeg skulle vitterlig hatt lyskastere med flombelysning på bilen når jeg må ut og kjøre i mørket!
Er det mulig å ønske seg å reise tilbake i tid og be Inga 9 år ta det kjemisettet mer på alvor og finne opp en kur mot dårlig mørkesyn, frossen kropp, og andre plager som kommer med alderen?