Mandagsmorgen var jeg nesten litt euforisk.
Jeg hadde hatt en helt fantastisk helg, og toppet så det hele med å starte dagen og uka med fysioterapi der jeg tok ny personlig rekord på et par øvelser.
Jeg var så fornøyd med meg selv. Alt føltes bra.
Med en kronisk syk kropp er det å oppleve korte perioder med lite smerter og fysisk fremgang nok til at jeg opplever lykkerus. Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde å være helt uten smerter, så jeg er godt fornøyd med de stundene der smertene ikke er verre enn at jeg greier å skjule dem uten for store anstrengelser.
For vi som lever med kronisk smerte – og da tenker jeg på både psykisk og fysisk smerte – gjør det. Vi later som. Vi spiller skuespill daglig. Vi later ikke som vi er syke, vi later som vi er friske. Vi vil jo helst være normale, være noe mer enn en diagnose. Og vi forsøker gjerne å unngå å plage andre med dette. For øvrig vet heller ikke de fleste hvordan de skal reagere når du forteller at du seriøst vurderer avliving eller hjemme-amputasjon med egen kjøkkenkniv.
Vel mandagen min gikk fra euforisk lykkerus til en heftig nedtur.
Jeg burde ha skjønt det. Jeg burde ha vært forberedt. Innerst inne vet jeg jo at straffen – eller regninga om du vil – kommer etterpå når jeg har det fint og opplever mestring. Samtidig evner jeg å leve så i nuet når jeg har det bra at jeg gjerne fortrenger virkeligheten.
Jeg hadde gledet meg i flere måneder til denne helga, fordi jeg skulle på hyttetur med mine venninner Stine og Mildrid. Jeg var så full av adrenalin på lørdag at jeg slo til med en svømmetur før vi dro på hytteturen. Været var perfekt, jeg hadde det beste turselskapet, og turen var tradisjonen tro lagt opp med massevis av koselige pauser – noe som passer kroppen min.
Mitt sammenleggbare piknikbord kom frem jevnlig underveis, her var det alt fra champagne-pause til rast med kaffe og kake før vi ankom hytta og kunne lage middag.
Denne turen er et av årets høydepunkt for meg. Til tross for det så sa altså kroppen min STOPP på mandag. Jeg kollapset i en dyp avgrunn av smerte. Jeg hadde alvorlige problemer med å komme meg fra godstolen til toalettet.
Når smertene er så intense at ingenting hjelper, og jeg ikke er i stand til å verken se TV, lese bok, føre en samtale på telefonen eller sove er det ikke mye annet å gjøre enn å vente og kose med katten Nils.
Jeg savner en av-knapp for både hodet og kroppen på slike dager. Tenk om jeg bare kunne få gå i hi og komme frem igjen når alt er litt bedre.
Det å leve med sterke nervesmerter, kronisk betennelse og lite søvn har også ført til at energinivået mitt ikke er slik det en gang var. Jeg har enda ikke kommet meg helt etter den turen. I gamle dager trengte jeg 20 minutters ro og hvile og så kunne jeg fyke av gårde igjen.
Nå tar det gjerne en uke eller to før jeg kommer meg på et nivå der jeg kan vurdere å støvsuge eller lage meg skikkelig middag.
Jeg skulle ønske det var så enkelt som at jeg kunne legge meg på lading og våkne uthvilt. I stedet fører litt for intense dager nå til søvnløse netter med sterke smerter, slik at jeg nesten kan føle meg enda mer sliten når jeg står opp neste dag.
Jeg prøver å bli flinkere til å si begrense meg, til å si nei. Men dessverre så får jeg også ofte dårlig samvittighet, for det er jo ikke lysten på opplevelser og moro det skorter på.
Noen opplevelser er dog verdt straffen som kommer etterpå. Jeg ville aldri ha vært foruten den hytteturen. Jeg lever lenge på opplevelsene, samtalene og latteren fra helga, også når jeg ligger med smertekramper omgitt av varmeflasker.
Så ja, jeg hadde glatt gjort det samme igjen. Men jeg kunne jo ha stått over å prøve meg på nye rekorder på fysioterapien dagen etter.
Foto øverst av oss tre som tar en sprudlende skål ved turens første rastepause
