Jeg blir så imponert når jeg ser folk som har flotte, fargerike og frodige hager. Jeg har lenge drømt om at hagen min skal se slik ut, men har for lengst innsett at det ikke kommer til å skje med meg som Sjefsgartner.
Jeg har vokst opp med en mormor, mamma og tante som alle er entusiastiske hagemennesker.
De har sådd, priklet, plantet og luket året rundt. De har egne rom og avdelinger for planter som skal overvintre innendørs. Bokser og krukker med nysådde frø i alle vinduskarmer tidlig på året. Frøkataloger og blad som Hagetidende leses grundig og med stor entusiasme, og det har vært ansett som naturlig at man har kunnskap om alt som er av planter.
Og så er det meg da, – familiens sorte får når det kommer til akkurat hage. Jeg som optimistisk og entusiastisk tar i mot alt jeg får av avleggere og små spirer, – planter de et sted, – før jeg forlater dem og regner med at de heretter skal greie seg selv.
Utover sommeren blir jeg gjerne litt overrasket når jeg ser at mammas bed og krukker bugner med fargerike blomster, mens de samme plantene hos meg er ganske puslete og halvdøde. Hvis jeg spør hvorfor har det hendt jeg har fått kommentarer om at det kanskje hadde hjulpet med litt gjødsling, luking og vanning? For ikke å snakke om kjærlig omsorg.
Jeg må nok innrømme at jeg aldri komme til å bli en slik som styrter ut og setter krukker under tak fordi jeg har sjekket værmeldinga og vet at nå kommer det en kraftig regnbyge. Eller en slik som husker på å bre over en sart blomst fordi det blir kaldt i natt.
Jeg synes det er helt greit å rake plena hver vår, eller å tømme takrenner, binde opp busker på høsten, ta inn og sette ut hagemøbler, finne frem tomme blomsterkrukker som skal fylles om våren. Slikt som jeg trenger å gjøre en til to ganger i året er helt innafor.
Men tror du ugresset hører på meg når jeg har fjernet det en gang? Neida, det er mer på nivå med hybelkaninene, – formerer seg vilt og heftig hele tiden uten omtanke for noen.
Samboeren de siste 11 år har kun hatt enkle krav til hage, nemlig at vi må ha store busker som egner seg til å krype inn i og gjemme seg. Der man kan ligge skjult og kjølig og se på fugler og insekt. I tillegg har det vært ønskelig med et utkikkspunkt på et solfylt sted. Det kreves ikke mye gartnergener for å tilfredsstille en katt.
I mange år har jeg sagt at hvis jeg hadde hatt litt for mye penger hadde jeg ikke brukt de på vaskehjelp eller kokk, – men gartner.
Nå ser det ut som det hele har løst seg av seg selv, – jeg og katten Frøya har fått oss en hageinteressert samboer i stedet. Mye billigere enn å ansette en gartner er det også.
Noen ulemper er det naturligvis, – husets allerede overfylte bokhyller har nå blitt ryddet for å gi plass til metervis med hagebøker og hageblader. Hageskulpturene mine flytter på seg uten at jeg har noen kontroll, jeg har altså en vandrende hagedrage her ute som kan dukke opp hvor som helst….. Samboeren og mine kjære foreldre har sammensverget seg mot meg og fjernet villnisset av et blomsterbed ved inngangsdøra. Dette er nå erstattet med bark, krukker, en fontene og diverse pynt.
Mye penere å se på hører jeg alle sier, men helt umulig å finne et skyggefullt sted å ligge i for å se på sommerfugler så det er sagt.
Jeg holdt meg for øvrig langt unna mens det stod på, man innser sin begrensning når man havner så langt nede på rangstigen at man bare blir satt til å feie jord fra noen heller mens de andre snakker over hodet på en.
Blant fordelene med samboer-gartner kan nevnes at jeg får stor glede av å se ham stå ute og vanne hagen i siste liten før han må rase avgårde på jobb om morgenen. I tillegg har jeg naturligvis enorme forventninger til hvordan hagen min kommer til å se ut i sommer.
En titt på husets hagelitteratur satte forøvrig fantasien min i sving Favoritten min så langt er overskriften;” FREKKE SAMMENPLANTINGER – og hvordan du lager de.”
Jeg er typen som lett får bilder i hodet, så en overskrift som dette sender hjernen min direkte i høygir!
Jeg så umiddelbart for meg hageentusiaster som opplever enkelte sammenplantinger som fullstendig rebelske. Her snakker vi så frekt og sprelsk at pulsene raser og blodet bruser i kroppen mens vedkommende sier høyt til seg selv; ”Jeg er gal jeg!” tenk å kombinere disse fargene og blomstrene, – DET hadde ingen trodd var mulig nei!!
Mens jeg fortsatt fantaserer videre ser jeg for meg oppfølgerne i de neste utgavene. Umiddelbart ser jeg for meg artikler som ”Kreativt og kinky med karse”, ”Dristige stauder” eller ”inkvisitorisk luking”
Manglende grønne fingre til tross, – kanskje jeg kan få deltidsjobb med å lage overskrifter for Hagetidende?
Foto fra Montreal Botanical Garden av Guy Boily