Jeg tror vi alle har behov for å lade batteriene våre innimellom. Det å sette av tid til deg selv er viktig.
Det kan være å ta seg tid til å lese den boka, høre på musikk, spise lunsj med gode venner, komme seg ut på tur, eller nyte en kveld i badekaret.
Uansett hva det er bør det være noe du kan fylle tiden med, som du ser frem til og får energi av.
Noen lader best batteriene omgitt av masse folk mens andre trenger alenetid. Mange opplever at det å omgi seg med dyr er en flott måte å få tilbake energien på. Personlig tror jeg det kan være sunt å innimellom slå mobilen på lydløs. Det er verken uprofesjonelt eller umenneskelig å av og til ikke være tilgjengelig. Er det noe viktig legger folk igjen en beskjed eller de prøver igjen senere.
Hjernen har et psykisk overskudd på samme måte som musklene i kroppen har det. Når vi bruker hjernen til å tenke, fokusere og konsentrere oss, bruker vi av hjernens psykiske overskudd. Følelsesmessige belastninger forbruker også av hjernens sitt psykiske overskudd.
Det er litt som med et batteri. Hvis forbruket av ditt psykiske overskudd er høyere enn hastigheten som du greier å bygge det opp med under hvile så reduseres overskuddet ditt gradvis. Til slutt kommer du til et punkt der du føler deg uten krefter, er konstant sliten og har negative tanker – fordi det psykiske overskuddet ditt er oppbrukt.
Med et nyhetsbilde fullt av krig tror jeg det er viktig å ta seg tid til å legge merke til, sette pris på og glede seg litt ekstra over små hverdagsgleder.
Vi er alle forskjellige. Jeg har venner som både leser og ser nyheter mens de spiser frokost, i lunsjpausen, mens de kjører hjem fra jobb, mens de lager middag, og til kvelds. Uten å bli påvirket på annet vis enn at de har et sterkt behov for å være oppdatert på situasjonen i Ukraina.
Jeg kjenner også de som blir så sterkt følelsesmessig påvirket av denne krigen at de må skjerme seg selv litt for å takle hverdagen. De som selv har opplevd krig kan oppleve at gamle traumer kommer frem til overflaten igjen.
Enkelte dager er det lettere å finne frem smilet enn andre. Her om dagen var jeg så sliten at jeg skulle tilbringe dagen i senga. Men så fikk jeg varsel om at en viktig pakke var utkjørt og ville bli levert på døra på jobb. Dalalåven Atelier måtte åpnes. Jeg greide å tvinge meg selv ut døra og på jobb, til tross for at jeg følte meg som en levende død.
Mens jeg ventet på pakken banket det på døra. Kundene går jo vanligvis rett inn, så dette var merkelig. Men jeg ropte naturligvis; – Kom inn!
Ingenting skjedde, men så banket det på igjen. Jeg gikk for å åpne døra, og utenfor satt altså Atelierpusen Pusur – naboens katt – som er min faste kunstnerassistent. Pusen har altså lært seg selv å banke på døra nå!
Jeg gikk fra å føle meg som en zombie som venter på pakke til å le høyt av Pusurs banke-teknikk. Humøret og dagsformen steg betraktelig og jeg tilbød ham gledesstrålende både kos og kattegodteri. Et forslag som naturligvis ble meget godt mottatt.
For meg fungerer både Atelierpusen Pusur og min egen katt Nilsebass som de reneste lykkepiller innimellom. Jeg tror at det kan virke som medisin å oppleve at en hund eller katt blir hoppende glad når du kommer hjem, og når du står opp om morgenen. Det er noe unikt med det båndet mellom dyr og mennesker. Jeg kjenner også at skuldrene senker seg og stresset forsvinner når et dyr legger seg inntil meg eller oppå meg for å få kos og oppmerksomhet.
Da jeg satte meg ned for å skrive dette ledet Nilsebass meg mjauende mot skuvsenga. Godt dressert som jeg er fulgte jeg etter. Før jeg hadde fått satt meg skikkelig oppi stod han i fanget mitt og knadde med potene mens motoren durte. Straks jeg hadde lagt meg til rette la han seg som et skjerf helt oppi ansiktet mitt, lukket øynene og sukket. Det var på tide med en kosestund før skrivinga må vite. Jeg tror det fungerer litt som terapi og batterilading for oss begge.
Det å lade egne batterier handler ikke nødvendigvis bare om å ha noe å glede seg til. Minst like viktig som å ha noe å glede seg til, er å kunne glede seg over det som er her og nå, og det som har vært. Det er mye glede i å hente frem gode minner man kan mimre over. Eller bare å glede seg over de små tingene i hverdagen, de som vi tar for gitt av og til fordi vi er så opptatt av å se fremover eller komme oss gjennom hverdagen.
Selv er jeg ikke så glad i ordet utbrent. Jeg tenker at hvis noe er utbrent så er det ikke en gang igjen glør, da er det bare svart, kald aske som man ikke kan få liv i igjen. Jeg synes ordet utladet hadde passet mye bedre. Flate batterier kan nemlig lades opp igjen og bli like bra.
Øverst foto av Atelierpusen Pusur og meg på jobb på Dalalåven Atelier