Gutter på 51, – aldri i livet!

I det siste har jeg spekulert litt på hvor grensen egentlig går for når man går fra å være gutt/jente til mann/kvinne.
Jeg husker ikke selv når jeg sluttet å se på meg selv som jente, men det er uten vil lenge siden. Da jeg var 20 år tilbragte jeg en sommer i Hellas som portrettegner, jeg husker jeg syntes det var litt rart at engelske turister omtalte meg som ”lady”. Selv anså jeg nok meg selv bare som en ungdom den gangen. Da jeg flyttet til England året etter oppdaget jeg at der er det helt normalt å kalle noen en ”lady” eller ”young lady” når man anslår de til å være i slutten av tenårene.
I aviser står det gjerne ”19 år gammel kvinne omkommet i bilulykke”, er man myndig så blir man omtalt som mann eller kvinne i media, – enkelt og greit.

Nylig ble min mor spurt av noen om ”hvordan går det med den lille jenta?” – mamma skjønte ikke hvem det var snakk om. Da hun refererte det hele til meg senere skjønte heller ikke jeg hvem det kunne være snakk om. Vedkommende som spurte hadde ment meg. Selv har jeg ikke noen problemer med å kalle med selv en middelaldrende dame, – jeg er tross alt 40 år. For meg er det helt surrealistisk at noen kan finne på å kalle meg en liten jente.
Tanteungen min er 24 år, han har nylig kjøpt seg hus, det gjør at han helt klart ikke er en gutt lengre i mine øyne. Han er en voksen mann.

I kontaktannonser er reglene tydeligvis helt annerledes, og jeg opplever det hele som usmakelig rett og slett. Vi har vel alle sett kontaktannonser av typen ”Gutt på 56 søker leken dame”. Hva er det med de som skriver slikt?

I sommer har jeg mottatt utallige tekstmeldinger fra en som har lest et intervju med meg i Adresseavisen. Jeg bruker vanligvis ikke å fortelle om slike private opplevelser, men dette har nå gått så langt at jeg føler jeg kan tillate meg det så lenge jeg utelater navnet hans.
Her er noen ordrette sitater fra det han skriver, skrivefeilene er hans, ikke mine

”Hei Inga! Er du singel som meg? Gutt 51, Trondheim, jobb, har bil, ingen barn, ikke røyk, romantisk. Ska vi trefes? Jeg seriøs.”
”Hei Inga, du ei søt dame. Jeg 173cm, 73kg, liker mye syden, amcar, friluft. Jeg seriøs. Lyst å tref deg. Håper du lyst og møte meg? Jeg er seriøs gutt i Trondheim, har mye kjærlighet å gi deg. Kan gi deg mye romantikk. Jeg kun tenkt meg og blitt forelska. Spent på svar! Jeg seriøs, rolig gutt 51 Trondheim.”
Og slik fortsetter det, opptil 10-15 tekstmeldinger om dagen i perioder. Jeg endte med å svare at når man er 51 år er man vitterlig ikke en gutt, og at jeg anser det som rett og slett patetisk at han selv kaller seg det. Legg for øvrig merke til at han selv gjentar ofte at han er gutt, mens han omtaler meg som er 11 år yngre som en dame.

Da jeg siterte noen av disse meldingene til en kompis av meg svarte han at han antok jeg hadde ansett det som en mer innbydende start om vedkommende hadde skrevet
«Mann, som oftest renvaska og strigla, men ikke redd for å få møkk under neglene….»

Selv om man er voksen betyr ikke det at man ikke kan ha det gøy og være leken innimellom. Jeg for min del har i hvert ikke tenkt å slutte med å bygge snødrager, bake pepperkakeslott, klatre i trær, brette papirfrosker eller lese såkalte barne- eller ungdomsbøker.
For et par år siden kjøpte jeg både ”Den store Mummiboka” og samleboka med alle historiene om sjøormen Ruffen. Ikke fordi jeg har noen barn å lese de høyt for, men fordi jeg gledet meg til å fylle opp tekoppen min, krype opp i skuvsenga mi, og storkose meg med de fine historiene.
Heldigvis er jeg ikke alene om å like slikt. Jeg og storesøster drar for eksempel ofte på kino for å se såkalte ungdomsfilmer, jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har vært de eneste i salen på over ca 20 år. Det plager ikke oss, vi har det like gøy uansett hva gjennomsnittsalderen på publikum er.
Jeg ser ingen motsetning i å være voksen, selvhjulpen og ansvarlig, og samtidig beholde evnen til å være leken og glede seg over små ting.

Som C.S. Lewis, forfatteren av bøkene om Narnia sa ”En dag blir du gammel nok til å begynne å lese eventyr igjen”