Jeg blir så imponert når jeg ser folk som har flotte, fargerike og frodige hager. Jeg drømmer om at hagen min skal se slik ut, men begynner etter hvert å innse at det neppe kommer til å skje.
Mormor, Mamma og Tante Vigdis er alle entusiastiske hagemennesker, de planter, luker og holder på året rundt. De har planter som skal overvintre her og der, frø som såes over alt tidlig om våren, de kan navnene på alt som er av planter
Dessverre ser det ikke ut som det genet der har gått i arv til meg.
Da jeg innså at det var på tide å begynne å gjøre noe ute i hagen min i vår så raket jeg plena, det er en grei jobb. Neste prosjekt var å rake vekk så mye som mulig av all grusen min som brøytebilen har slengt over til naboen i løpet av vinteren. Det er også en grei jobb, man ser fremgangen hele tiden, noe som alltid hjelper.
Neste post var å tømme takrennene for gammelt løv, det er jo nesten moro, – nok en gang en effektiv jobb som gir umiddelbare resultater, – slikt liker jeg.
Jeg kom til og med så langt at jeg fikk plantet ut noen stemorsblomster i krukker her ute.
Men så stoppet det.
Jeg skjønner at jeg bør luke og mye annet, men det er liksom der motivasjonen min stopper litt….
Blomsterbedene mine har omtrent like mye skvallerkål og gress som planter. For ikke å snakke om villbringebærbuskene som vokser lenger og lenger inn i det ene blomsterbedet. Men villbringebær er jo litt koselig tenker jeg, så de får som oftest stå i fred. Kampen mot lupinene som for lengst har inntatt alle hjørner av hagen har jeg gitt opp, jeg trøster meg med at de i det minste er fargerike i motsetning til skvallerkålet.
Jeg har en egen definisjon på ugress ”noe som vokser der jeg ikke vil det skal vokse” – ergo klassifiserer jeg ugress som er fargerikt og pent å se på eller har andre gode egenskaper (som villbringebær) som helt ok.
Det er liksom så greit å rake småstein og tømme takrenner, det trenger jeg å gjøre en gang i året, steinene hopper ikke tilbake til naboen før de får hjelp av brøytebilen neste vinter, og løvet fyller ikke takrennene på nytt før til høsten. Slikt liker jeg.
Men tror du ugresset hører på meg når jeg har fjernet det en gang? Neida, det er mer på nivå med hybelkaninene, – formerer seg vilt og heftig hele tiden uten omtanke for noen.
Jeg har faktisk masse blomster i hagen min, for avleggere er det ikke noe problem å få når man har så mange hage-entusiaster i familien, og urter liker jeg å holde på med. Men jeg greier liksom ikke helt å lære meg at det ikke holder å plante noe og så vanne det ved behov.
Prosjektet Ingas hage stopper liksom når det kommer til vedlikehold. Jeg er jo nesten imponert over meg selv hver gang jeg klipper plen.
Både Tante Vigdis og Mamma har prøvd å gi meg diverse hagebøker i gaver, fine bøker, jeg leser de og blir imponert. Men jeg greier liksom aldri å holde motivasjonen for hagearbeid oppe i mer enn en uke eller så i året.
Jeg har mange venner som ikke liker å lage mat, som skulle ønske de slapp å pønske ut middag hver dag. Det har jeg ingen problemer med, jeg liker å lage mat. Men hvis jeg hadde vært såkalt rik og hatt penger til å ansette noen i huset, hadde det verken blitt vaskehjelp eller kokk, men en gartner i stedet.
For jeg elsker å bruke hagen min, jeg spiser faktisk alle måltid utendørs straks været tillater det, til og med frokost inntas i hagen. Alt av aktiviteter som kan gjøres ute blir gjort ute om sommeren. Bare så synd at jeg da ikke har en fantastisk velstelt hage å tilbringe sommeren i.
Det er nok fare for at det blir nok en sommer der urter og blomster kjemper om plassen mot skvallerkål, lupiner og villbringebær, mens hageeieren pusler rundt og planlegger nok en fiskerett som skal legges på grillen.