Jeg ble tidlig hektet på krim, spenning og spionasje.
Som barn var jeg, tvillingsøsteren min og vår venninne Lise alle medlemmer av Mikke Mus sin Detektivklubb.
Mikke Mus var et tegneserieblad for små detektiver, i motsetning til Donald kom det kun ut en gang i måneden. Som medlem i detektivklubben fikk du et laminert medlemskort som kunne dekode hemmelige beskjeder i bladet. Beskjedene var gjerne hint som hjalp deg å løse månedens krimgåte.
Bakerst i bladet var det også en egen tryllespalte der du kunne lære trylletriks av Tore Torell, disse ble naturligvis testet ut og øvd på jevnlig. Jeg gledet meg nok like mye over gode trylletriks som over å finne ut hvem den skyldige var i månedens krimgåte.
Som medlem i Mikke Mus sin detektivklubb lærte vi alt fra å lage usynlig blekk til å skrive hemmelige beskjeder i forskjellige typer koder.
Med all denne kunnskapen ombord var vi veldig klare for oppdrag som detektiver, det eneste problemet var at det ikke fantes kriminalitet verken i byggefeltet der vi bodde eller på skolen vår.
Vi fulgte likevel ivrig med på klokken når de mest ubetydelige ting skjedde, vi hadde jo lest at selv små observasjoner – som virker uviktige – kan være fellende bevis.
I friminuttene snakket vi gjerne røverspråket, det var rimelig upraktisk siden det tar en evighet å si noe som helst. Men slikt kunne vi ikke tenke på, det viktigste var jo å IKKE bli forstått av utenforstående, slik i tilfelle noen spionerte på oss. Tatt i betraktning av at omtrent alle kunne røverspråket – aloltotsoså rorøvoverorsospoproråkoketot – fungerte vel egentlig ikke denne taktikken med unntak av hvis vi snakket ekstremt fort…
Til tross for manglende oppdrag så var vi ivrige i tjenesten. Vi hadde lært at vi kunne finne fingeravtrykk ved å bruke talkum på mørke flater og O’boy på lyse flater – men O’boy og Nesquik var strengt forbudt i huset vårt så jeg fikk kun sjekket mørke overflater. Det andre problemet var at mamma dessverre mente at slik fingeravtrykk-leting førte til unødvendig mye søl og gris, så jeg fikk ikke praktisert riktig så mye som ønsket.
Ikke rart jeg aldri ble detektiv!
Påskekrimmen på radio var årets høydepunkt, og forslag til løsninger ble diskutert jevnlig underveis.
På kveldstid løste Derrick og Bergerac mordsaker på TV. Dette var lenge før de mer motebevisste Sonny Crockett og Rico Tubbs bekjempet narkotikasmugling og prostitusjon i Miami Vice.
Jeg fikk aldri lov til å se Dynastiet, Dallas eller Falcon Crest av mine foreldre – serier som klassekameratene alltid diskuterte på skolen dagen etter, men det gjorde meg egentlig ikke noe, da jeg var mer hektet på krimbøker.
Som ivrig lesehest gikk jeg allerede på barneskolen over fra De fem detektivene, Frøken Detektiv og Hardy-guttene til Miss Marple, Hercule Poirot og Sherlock Holmes.
Fra Agatha Christie lærte jeg forskjellen på effekt, lukt og smak av stryknin, cyanid og arsenikk. Jeg var antagelig et litt sært barn der jeg satt på skolebiblioteket og leste meg opp på de forskjellige typene gift. Det er mulig folk flest ikke klassifiserer slikt som barnelærdom, men i mitt tilfelle gjør i hvert fall min barnelærdom at jeg fremdeles husker hvilken gift som er lettest å skjule i te og hvilken som er såpass bitter at det trengs marmelade for å kamuflere smaken.
Slik i ettertid lurer jeg litt på hva lærerne mine tenkte, da jeg hadde en tendens til å prøve å løse alle stiloppgaver slik at de kunne inkludere et drap eller to, med andre ord mildt sagt kraftig inspirert av det jeg leste.
Jeg er fremdeles glad i krim og greier ikke å lese en krimbok, se en krim-serie eller film uten å bruke mine små grå celler i et forsøk på å løse mysteriet så tidlig som mulig. Jeg greier ikke helt å forstå at enkelte ikke prøver en gang, men bare sitter der og venter helt uvirksomme til avsløringen på slutten. Jeg innrømmer glatt at jeg blir skuffet hvis det er alt for enkelt, da forsvinner mye av gleden og spenningen for min del.
All denne funderingen har ført til at jeg lurer litt på om medlemskortet mitt i detektivklubben har overlevd? Det er mulig jeg må ta en liten jaktrunde på mørkloftet – og sjekke litt for fingeravtrykk mens jeg er i gang!
øverst foto av bøker i bokhylla mi som jeg tidlig vokste fra i jakten på mer spenning; De fem detektivene og mysteriet med teaterkatten og Detektiv Nancy Drew og den mystiske sekkepiper.