Jeg har blitt ertet av venner og familie, slik innimellom, på grunn av tv-en min i noen år. Den veier et lite tonn og kvalifiserer ikke en gang til å være flatskjerm hevdes det.
Den er visstnok også alt for liten sier de samme folka…
Jeg ser ikke problemet, og for øvrig mener jeg at den er omtrent helt ny! Jeg arvet det omtalte fjernsynsapparatet etter min gammelonkel Ola.
– Det er vel ikke så lenge siden Ola døde? uttalte jeg her om dagen. Etter å ha konferert med mine foreldre viser det seg at det er 11 år siden. Og tv-en var neppe helt splitter ny den gang da heller. (dette med at tiden flyr er vel nok et tegn på undertegnedes alder)
Mikrobølgeovnen min er faktisk hele 25 år, og den fungerer perfekt, – om enn noe høylytt.
Selv er jeg 44 år, og fungerer i hvert fall slik noenlunde, dog innimellom enda mer høylytt enn mikrobølgeovnen. Så hva er i så tilfelle feil med en nesten ungdommelig tv? Skal den kasseres bare fordi den er ganske tung og klumpete? I så fall ligger jeg litt tynt an selv ifølge badevekta.
Noe annet jeg og fjernsynsapparatet mitt har til felles er at vi muligens ikke er så oppdatert på trender. Vi bryr oss ikke så mye om hva alle andre har, gjør eller mener. Så selv om jeg er en flittig bruker av internett, både via datamaskin og mobil, på jobb og privat, – så har da altså ikke internettet og tv-en helt oppdaget hverandre her hjemme hos meg. De er såpass forskjellige årganger at de rett og slett ikke kommuniserer med hverandre.
Enkelte venner har i flere år prøvd å forklare meg at det er helt normalt at alt man gjør på mobilen kan vises på fjernsynsapparatene deres, og akk så mye mer. Mens jeg i hovedsak har lukket ørene, snudd meg vekk og prøvd å forklare at jeg virkelig ikke har behov for de greiene der.
Nå ser jeg i utgangspunktet ikke så mye på tv, den er ikke slått på hver uke en gang. Til hverdags går det heller i lesing av bøker her i huset. Men jeg liker å se en film for å koble av i ny og ne, – og det liker kjæresten også.
Kjæresten har en kjempestor tv som i tillegg er så teknisk avansert at jeg aldri har turt å prøve å slå den på eller så mye som å justere lyden på den. Selv om kjæresten synes det er koselig i det lille gamle huset mitt, mener han tydeligvis også at jeg lever i fjernsynets steinalder. Han rister på hodet og mumler noe om at går det virkelig ikke an å se Netflix her en gang? Ansiktsuttrykket hans da han oppdaget at jeg fremdeles har en gammel videospiller koblet til tv-en, og opptil flere VHS-kassetter i hus skulle ha vært filmet.
Så nå er visst tiden kommet for en noe motvillig oppgradering. Jeg mener dette er bortkastede penger, og har trenert etter beste evne.
Jeg har ikke stor nok stue, – jo men den kan henge på veggen!
Men jeg har ikke nok veggplass, – men de har så geniale uttrekksbare og vendbare veggfester nå.
Og der gikk samtidig argumentet om at tv-benken min er for kort….
Vel, tv-en har nå vært i hus i 48 timer.
Den står fremdeles på gulvet fordi stettene når utenfor den gamle tv-benken, – som jeg forøvrig også arvet etter gammelonkel Ola, (tv-benk er jo helt ut, ingen som har det lenger har jeg fått hørt i det siste). Veggfestet liger i en kasse på gulvet, da jeg ikke aner hvor det er ledninger og hvor det er solid feste inni den veggen.
Etter bare 40 timer kom jeg så langt at jeg satte i støpselet og prøvde å slå den på. Men det hele ble litt for mye for meg så jeg kapitulerte og slo den av igjen.
Hva skal jeg vel med en splitter ny tv når jeg både har en blogg å skrive, en god bok å lese, og både et kalenderlys og en kattepus på bordet å se på?
Lever nå i håpet om at noen med litt større tv-interesse enn meg forbarmer seg over meg så jeg får sett Rockeulven på lille juleaften!