«Planlegg turen etter gruppas evner og ha alltid flere alternativer» leser jeg som underpunkt på de nye Fjellvettreglene på Den Norske Turistforening sine nettsider.
Basert på gårsdagens erfaringer kan jeg si at det der med flere alternativer i hvert fall ikke er noe problem å få til. For ikke visste jeg at det var så mange «veikryss» der ute i det lokale skiløype-nettet vårt! Ikke er de skiltet heller.
Videre oppfordrer disse oppdaterte Fjellvettreglene til å «følg med på kartet også når du går merket rute. Turopplevelsen blir rikere om man følger med på kartet underveis» Jeg stilte på skitur i ukjent område med et kart tegnet med fargeblyant på en serviett i går. Og ja, det er ingen vil om at turopplevelsen ble bedre av dette, for turfølget fikk seg mang en god latter hver gang jeg dro frem denne servietten for å sjekke hvor vi var og hvor vi skulle!
Min venninne Stine hadde nemlig foreslått at vi to skulle kaste oss i skiklærne rett etter jobb, kjøre til Rindalsskogen for så å gå på ski til sentrum. Jeg må innrømme at jeg først tenkte dette var galskap, men siden ingen av oss hadde prøvd dette før ble svaret naturligvis ja. Ikke ante vi hvor langt det var, eller hvor lang tid det ville ta, – perfekt utgangspunkt med andre ord.
Jeg unngikk å gå på ski så langt det var mulig i mange år. Med en ganske snøfri oppvekst ute i havgapet på Sunnmøre ble det ikke noen jevnlig skigåing. Så jeg kan verken skryte på meg teknikk, stil, kontroll eller hurtighet. Jeg begynte å gå på ski «frivillig» først for noen år siden etter heftig insistering fra både ortoped, fysioterapeut og lege som følge av et par skulderoperasjoner.
I år har jeg tatt den helt ut og stilt på morgenskitur før jobb en gang i måneden. I den anledning fikk jeg spurt ut lederen i Turstigruppa, Harald, om denne planlagte skituren vår. Han slo til med å ikke bare forklare, men også tegne, ruta vi burde gå. I mangel av noe bedre ble kartet tegnet med fargeblyant på en serviett, der han la inn en anbefalt ekstra sløyfe for flott utsikt. Dermed oppfylte vi vel også Fjellvettregelen sin anbefaling om å Lytte til erfarne fjellfolk.
Dette er en tur på 15 km. Med fjellvettreglene klart i minne startet vi altså godt rustet med termos, ekstra klær og det flotte serviett-kartet. Jeg hadde også med en liten kartbok med turstier slik i tilfelle.
Da vi etter en halvtime kom til et veikryss der vi virkelig ikke ante hvor vi skulle gå ble det stopp! Sekken kom av og jeg dro opp min lille hendige tursti-bok for å finne ut av saken. I mangel av skilt, stedsnavn eller synlige kjennetegn rundt oss (kun masse furutrær over alt, det var da vi innså at det sikkert er en grunn til at det heter Furuhaugmarka) var ikke kartboka til mye hjelp. Da benyttet jeg anledningen til å dra frem servietten, for å sjekke om den hadde mer å bidra med. Stine syntes dette var hysterisk morsomt og lo lenge og vel.
Jeg for min del vil bare vise til at vi kom trygt frem, så det så.
Det føltes som vi passert omtrent 50 slike «veikryss» i dette nettverket av oppkjørte løyper, og bare 2 av disse var skiltet. Vi trøstet oss med at hvis vi gikk oss vill så kjenner vi jo tross alt folk i Røde Kors, så da får vi bare ringe Richard, han rykker sikkert ut og redder oss!
Men vi kom fram, vi tok neppe noen fartsrekord, vi kosa oss underveis, lo av kartet, funderte litt i flere veikryss, følte oss lit bortkomne, hyla litt i noen bratte nedoverbakker, og var i grunnen ganske så fornøyde med egen innsats da vi ankom sentrum her. Og alle var enige om at det var en fin tur!
