Jeg går ikke ofte på vekta, jeg merker det vanligvis først på klærne mine at jeg har gått opp eller ned i vekt.
Jeg har knapt beveget meg siden i fjor sommer, grunnet sykdom og sterke smerter. Ikke ideelt for meg som er en slik person som gjerne trøstespiser når livet blir for vondt og vanskelig. Før en operasjon for endometriose i desember bet jeg sammen tennene og gikk på vekta.
Som forventet viste den et alt for høyt tall – noe antallet skjørt og kjoler som ikke passet lengre for lengst hadde gjort meg klar over. Det hjalp heller ikke på selvfølelsen at jeg på grunn av sykdommen hadde så mye betennelse i underliv, mage og tarm at magen min var så opphovnet at jeg i perioder så gravid ut.
Det hele fikk meg til å tenke; når var jeg sist fornøyd med kroppen min?
For 15 år siden veide jeg 24 kg mindre enn jeg gjør i dag. Jeg brukte størrelse XS på overkroppen.
Når jeg nå ser bilder fra den gang blir jeg litt imponert over hvor slank jeg var.
Til tross for at alle klærne mine enten var Extra Small eller Small hadde jeg enkelte klesplagg jeg knapt brukte «fordi jeg var for feit.»
Jeg husker alt for godt egen misnøye over hvordan en superstilig turkis bikini med fancy metalldetaljer og turkise steiner på «gravde seg inn i valkene mine» på slutten av sommeren så jeg endte med å i hovedsak kun bruke den når jeg solte meg hjemme i hagen. I tillegg avla jeg et høytidelig løfte til meg selv om å ta alvorlige grep innen neste bikini-sesong.
Hadde jeg hatt en tidsmaskin kunne jeg tenkt meg og tatt en prat med den yngre versjonen av meg selv for å forklare henne at hun burde være fornøyd med den kroppen.
Mye har forandret seg siden den gang.
Jeg har naturligvis blitt eldre, vi mennesker har vårt fysiologiske toppunkt i 20-30-årene. Da jeg var i den alderen gikk jeg 4-6 km daglig for å komme meg på jobb eller på atelieret. Skulle jeg møte venner på kveldstid betydde det nye 2-4 km med rask gange.
Nå for tida har jeg 500 meter tur-retur til atelieret, og den avstanden gjøres vanligvis unna på sykkel eller spark.
Da jeg var i 20-årene var jeg i et miljø med mye kroppsfokus. Mange av vennene mine hadde allerede tatt fettsuging, silikon, Botox, fillers og til og med ansiktsløftning før de var 30. De få som ikke allerede hadde tatt plastisk kirurgi sparte penger for å få råd til det. Enkelte tok opp lån for å fikse på kroppen – mens de var i 20-årene og altså hadde tilnærmet perfekt kropp fra før.
Jeg hadde en venninne som var glamourmodell – eller for å være ærlig så var hun vel mer en bekjent, en i vennegjengen. Hun hadde omtrent klippekort på å legge inn mer og mer silikon i brystene. Jeg glemmer aldri en kveld jeg var ute på byen med vennegjengen, denne glamourmodellen med de enorme silikonpuppene stilte seg opp med hånda på hofta. Hun så meg opp og ned med et kritisk blikk før hun sa at hvis hun hadde vært så feit som jeg var blitt nå så hadde ikke hun vist seg ute blant folk!
Det føltes som å bli slått i magen. Jeg ble målløs. Jeg hadde lyst til å løpe ut derfra. Men jeg ville ikke gi henne den gleden. I stedet holdt jeg inn magen resten av kvelden, dro hjem og tok 100 sit-ups før jeg la meg. Jeg levde deretter på salat i en uke. Jeg brukte størrelse 34-36 i klær, men var likevel overbevist om at det hun sa var sant. At jeg hadde blitt så feit at jeg ikke burde vise meg ute blant folk
Mye har som sagt skjedd siden den gang. Jeg har perioder der jeg sliter mye psykisk, og da tyr jeg til trøstespising. Når valget står mellom tunge medisiner og god ost er valget egentlig enkelt. Andelen klær i klesskapet som ikke passer på kroppen lengre har blitt større og større etter at jeg passerte 40. Jeg har innsett at de aldri kommer til å passe lengre, så nå er de gitt bort eller solgt.
For noen år siden var jeg lettet over å ha vedtatt at jeg var ferdig med mannfolk for godt, da slapp jeg blant annet at noen skulle se meg naken, jeg orket ikke tanken på det. Livet går som kjent sjelden helt som planlagt. Jeg møtte tilfeldigvis en mann og vi falt begge pladask. Men en stemme i hodet mitt syntes dette var fryktelig vanskelig. Med alle disse ekstra kiloene i tillegg til alt det andre forfallet – hvordan var det egentlig mulig at denne mannen kunne like meg? Og hva ville skje når den verste forelskelsen stilnet og han faktisk la merke til hvor ille det stod til? Han er 11 år eldre enn meg, men jeg tenkte likevel dette.
For det er jo slik at menn liksom bare blir distingverte når de blir eldre. De er fremdeles ansett som kjekke og kan ha draget til tross for grått hår og rynker. Men når det samme skjer med oss damer blir vi bare gamle. Vi forfaller.
Akkurat det føles litt urettferdig
Jeg lurer på om det finnes noen statistikk over hvor mange flere kvinner som for eksempel farger håret enn menn? Jeg har ikke så fryktelig mange grå hår enda, men jeg har vel brukt antirynke-krem siden jeg var 25 år. Det er viktig å begynne i tide fikk jeg høre av mine medsøstre.
Siden jeg gikk på vekta i begynnelsen av desember har jeg i tillegg til alt det andre pådratt meg noen ekstra operasjonsarr på mage og underliv. Men jeg er lettet og glad over at jeg har langt mindre smerter før. Etter flere måneder med et rent smertehelvete kombinert med kronisk eksplosiv diare er jeg lykkelig over at kroppen min er frisk nok til at den vil ta meg med ut på både sparktur, fottur og skitur. Det er så absolutt ikke noen lange og anstrengende turer enn så lenge, men kroppen min virker.
Tenk om jeg hadde vært i stand til å sette pris på at kroppen min er et maskineri som fungerer den gangen jeg brukte størrelse Extra Small og gråt over alle de innbilte valkene mine?
Hvorfor er vi så kroppskritiske?
Skyldes det kulturen, oppdragelsen, begge deler? Eller er det noe som bare ligger i oss, som vi ikke kan bli kvitt?
Jeg tror god selvfølelse ikke nødvendigvis betyr at alt er perfekt, men at du aksepterer tingenes tilstand i deg selv. Kroppen vår er vårt hjem, og vi bør kunne slappe av hjemme.
Øverst et foto av meg fra sommeren 2008. Tenk at jeg ikke satte pris på den midja der mens den fremdeles var der