Hvert år drar jeg og mine to venninner Stine og Mildrid på en fast hyttetur om vinteren. Vi dro på vår første hyttetur sammen da vi var 15 år gamle, – for en del år siden ble dette gjenopptatt og det ble vedtatt at en slik tur skal vi alltid finne tid til hvert år.
Nå er det noen år siden vi var 15, – men enkelte ting har ikke endret seg av den grunn. Hvert år stiller vi fremdeles med veldig fulle sekker, utrolig hva man må ha for å overleve en helg….
Vi bruker på forhånd å fordele ansvar over hvem som skal ta med hva, – dette til tross for at vi har vært på så mange turer sammen at vi jo egentlig vet at det alltid ender opp slik som i fjor og året før det og året før det igjen.
Tradisjonen tro er det er alltid jeg som lager middag, Stine og Mildrid har ansvar for brødmat og pålegg. Stine ordner alltid omelett til frokost, dette tenker ikke Mildrid på, så hun har med egg og bacon. Egg og bacon bæres hvert år hjem igjen, da vi jo har spist Stines omelett i stedet.
Stine har sekken full av praktiske, fargerike og fancy Tupperwarebokser med masse greier som er forberedt på forhånd. Jeg og Mildrid er mer av typen at vi tar med litt av ditt og litt sånn, og kanskje slenger med den der også.
Vi har alle med godteri, – slik at det blir alt for mye, vi har alle med litt vin og øl, – slik at det blir akkurat passe.
Når det gjelder mengden med mat er det noen som alltid er litt redde for at det skal bli for lite, – hvis vi mot formodning skulle snø inne eller grave oss ned i tide er jeg sikker på at det er nok mat i Stines sekk til at vi fint greier oss en uke ekstra. På forrige helgs tur hadde hun ansvaret for å ha med brød, uten å gå i detalj kan jeg trygt konstatere at vi hadde nok brød for en ukes opphold….
Jeg og Mildrid mener maten smaker bedre når den serveres pent, mens Stine hardnakket hevder at man ikke skal kaste bort tiden på å vaske kopper for hånd. Så vi to bruker fint servise, mens Stine demonstrativt drar opp pappbeger, papptallerkener og plastbestikk fra sekken til seg selv og riktig storkoser seg når hun sier at oppvasken i hvert fall ikke er hennes ansvar!
Nå er det ikke bare dette med maten som har blitt en fast tradisjon, selve turen har også fått et fast mønster.
Når jeg kommer innom Mildrid for at vi skal samkjøre til Stine har hun enda ikke skiftet til turklær eller pakket sekken. Vi to lever nemlig i vidt forskjellige tidssoner.
Jeg liker å være ute i veldig god tid, kommer man ikke et kvarter før tiden er man egentlig forsinket i mitt univers.
Mens Mildrid synes hun kommer helt presis når hun kommer en halvtime forsinket.
Dette resulterer i at jeg står fullt påkledd i skiantrekk og hopper utålmodig på kjøkkenet hennes, mens Mildrid rolig spiser frokost, ordner håret sitt, vurderer om hun bør rydde huset, og spekulerer på hva som skal finnes frem for å bli pakket. Til slutt ender utålmodige Inga med å kommandere henne til å skifte klær slik at jeg kan pakke sekken hennes og vi kan komme oss av gårde.
Jeg stod naturligvis opp grytidlig og hadde alt pakket ferdig minst 2 timer før jeg satte meg i bilen.
Målet bruker å være hytta til Mildrid, nå er det slik at Mildrid er noe dårlig utstyrt når det gjelder retningssans. Dette er til stor underholdning for oss to som utgjør baktroppen i den årlige ekspedisjonen.
Til tross for mange turer på denne hytta de siste årene har jeg enda aldri greid å lære meg vegen dit, – årsaken er at vi aldri en eneste gang har gått den samme ruta!
Jeg har vokst opp med en far som alltid har vært fokusert på at vi skulle legge merke til landskapet rundt oss, slik at vi kunne følge landemerker og dermed lage sti. Så jeg som er opplært til å huske å sikte på den furua der og så gå rett frem, alltid gå på høyre siden av den steinen der osv blir litt forvirret når jeg følger Mildrid på tur.
Forrige helg endte vi med å slite oss opp en bratt skråning med de blytunge sekkene våre, puste ut der vi stod høyt oppe på en fjellknaus, og da utbryter Mildrid ”Oi, er det her vi er! Vi skulle jo ha vært der nede!”
Noe som førte til at vi måtte komme oss ned en stupbratt skråning med ulendt terreng før vi kom frem. Men vi ble jo ikke overrasket, vi har jo vært med Mildrid på tur før. Er det noe som er sikkert så er det at det aldri noen gang kommer til å bli noen sti etter Mildrid!
For all ettertid er naturligvis alle disse interessante og fascinerende rutene frem til hytta behørig kommentert i hytteboka.
Naturligvis må også jeg mobbes litt av de andre to for at jeg er så ekstremt opphengt i fargekoordinering og estetikk, – jeg blir for eksempel alltid tilbudt å låne de rosa crocksene som er på hytta der, noe som naturligvis er uaktuelt. Og hvis noen i området der har observert en dame som springer til utedoet midt på natta iført støvler og pen rød silkenattkjole med svart blondekant så er det naturligvis meg. Det er visst ikke korrekt hyttebekledning ifølge turfølget mitt, – for min del er det naturligvis viktigst at den er rød og matcher både lakenposen og tannbørsten min.
Ellers koser vi oss med kortspill, lek og latter. For latter blir det alltid mye av på disse turene våre, det er i hvert fall sikkert. I tillegg til at jeg kommer hjem stiv og støl som et resultat av de ekstra trimrutene som Mildrid har ledet oss ut på så bruker jeg også være støl i magemusklene etter alle latterkrampene jeg har hatt. Det er vel uten tvil et tegn på en vellykket tur!
