Jeg har inntrykk av at de fleste gjør fra seg stadiet med evige skrubbsår og blåmerker i barndommen. Jeg for min del ser aldri ut til å vokse av meg det der.
Nå på søndag var jeg lykkelig, men også helt klart kaputt, etter ei intens, men lang helg på stand. Jeg var varm og svett så da jeg kjørte hjemover gledet jeg meg skikkelig til å møte ei venninne for å ta sesongens første svømmetur over Tjønna når jeg bare fikk tømt bilen.
Men den gang ei.
Jeg hadde rygget bilen opp låvebrua til atelieret for å få tømt den raskest mulig. Bilen er gammel og håndbrekket er litt tvilsomt.
Brått hører jeg knirkelydene som forteller meg at nå gir håndbrekket etter. Jeg hadde nettopp lukket døra til baksetet, og strekker armen bakover for å raskt smekke igjen bagasjerommet samtidig som jeg er klar til å bykse inn i bilen for å kjøre den ned på flat mark.
Så langt kom jeg aldri.
Jeg la nemlig hånda RUNDT kanten da jeg smekket igjen lokket på bagasjerommet. Brått – og meget uventet – står jeg på utsiden av bilen med tommelen INNI bagasjerommet, samtidig som jeg hører klikket av at der går bagasjerommet i lås.
Lokket var ikke til å rikke.
Hånda satt også bom fast.
Jeg stod i tillegg på siden av bilen, i stedet for bak, så det var fullstendig umulig å vri kroppen langt nok til å nå frem til knappen for å få åpnet bagasjerommet.
Jeg brølte antagelig høyt nok til at hele Rindal sentrum hørte det. (jeg beklager herved til eventuelle traumatiserte naboer)
Heldigvis hadde mamma vært der og hjulpet meg nettopp, så hun kom løpende og fikk forløst den blødende hånda og den hylende datteren fra bagasjerommets onde klør.
I panikken som fulgte anså mamma det som langt mer logisk å ringe pappa i stedet for å ringe legevakt. Akkurat som om min far er lege og kunne avgjøre eventuelle behov for røntgen eller sying.
Det gikk heldigvis bra, det ligger ingen kroppsdeler igjen i bagasjerommet. Men det ble en del drama, blod og tårer.
Jeg har alltid isbandasjer liggende i fryseren (såpass med selvinnsikt har jeg da om ikke annet) så fingeren ble bandasjert og innpakket i is, mens mitt velassorterte hjemme-apotek bidro med betennelsesdempende og smertestillende.
Flere har naturligvis spurt HVORDAN jeg greide å gjøre noe så dumt. Svaret er antagelig en kombinasjon av at jeg var sliten og hadde litt panikk på grunn av det håndbrekket. Samtidig er det bare å innrømme at det ikke er sjokkerende at slikt skjer med akkurat meg.
Allerede som barn hadde jeg en tendens til å skade meg og rote meg borti ulykker. Slik teoretisk sett skal det vel egentlig ikke være mulig å sykle seg av på trehjulssykkel. Jeg presterte å sykle meg så kraftig av på trehjulssykkel at jeg den dag i dag har arr fra grus og småstein som måtte plukkes ut av panna mi med pinsett etterpå.
Lista over uhell er lang, men blant de mer spesielle kan nevnes den gangen jeg som 9-åring prøvde å redde en av jentene i klassen fra noen ekle gutter som plaget henne – med det resultat at jeg ble slengt i bakken, og hodet mitt landet på en kantstein. Noe som førte til besvimelse, hjernerystelse, barbering av bakhodet, og en del sting.
Den samme gutten som ga meg den hjernerystelsen var ofte i trøbbel, året etter var jeg en av mange som stod og så på at han og noen andre slåss i et friminutt. Situasjonen var som tatt ut av en film, for da den ene gutten dukket unna et slag, ble altså jeg som stod bak ham slått ned heftig nok til at jeg brakk nesen! En fontene av neseblod åpenbarte seg og min splitter nye – veldig dyre – dunjakke gikk fra å være offwhite til neseblod-rød.
Neseryggen min har hatt en klump siden den gang.
Jeg presterte å få et reagensrør til å eksplodere i hånda mi i en naturfag-time på videregående, noe som førte til mye glassbiter og litt sying i høyre hånd. Historiene er mange. Og det stoppet altså ikke verken på barneskolen eller ungdomsskolen.
For noen år siden begikk jeg det kunststykket å bli nærmest slått ned av et tre da jeg forsøkte å rydde stien til hytta. Min karriere som skogsarbeider ble meget kortvarig etter et brått og heftig møte med en spenstig og spretten rogn.
Hytteturen ble umiddelbart avbrutt, jeg endte med et noe ommøblert ansikt, måtte fraktes ned fra hytta og endte i stedet på legevakten. Jeg var heldig og hadde verken brudd i ansiktet eller varige skader på øyet, kun en hjernerystelse, et mindre pent ytre som inkluderte et fullstendig sammenklistret øye og et generelt mørbanket hode.
Jeg har også pådratt meg blodforgiftning en del ganger, og sydd litt her og der. Har jeg lært noe? Altså slik utenom å alltid ha et velassortert utvalg av medikamenter og isbandasjer i huset? Jeg er usikker. Men jeg mistenker at jeg vil snuble borti flere merkelige måter å skade seg på selv om jeg aller helst vil slippe.
Det eneste jeg føler meg ganske sikker på et at jeg kjenner familien min godt nok til å vite at hver gang jeg skal lukke en bildør eller et bagasjerom i nærmeste fremtid kommer noen til å rope – Du må passe fingrene dine nå da Inga!
