Forrige uke pågikk det en liten krig mellom hodet mitt og kroppen min.
En invitasjon til et spennende og nyttig kurs i Oslo førte til noen dager i hovedstaden. I den forbindelse tenkte jeg det var lurt å få opplevd mest mulig når jeg først var der. Jeg kommer fra en utpreget effektiv familie og er vant til å planlegge deretter.
Lista over alt jeg ønsket å rekke på noen få dager i Tigerstaden ble rimelig lang og inneholdt både jobb, inspirerende kunstopplevelser og tid med gode venner. Her gjaldt det å få logistikken til å gå opp, jeg tenkte både på tidsbruk, åpningstider, geografi og offentlig transport før jeg kom meg nedover til Oslo.
Det jeg dessverre tenkte minst på er at kroppen min egentlig ikke er så effektiv lengre – som et resultat av at jeg har pådratt meg en smertefull kronisk sykdom. Mye smerter og lite søvn har ført til at energinivået mitt ikke er slik det en gang var.
Hodet mitt har dog fremdeles veldig lyst til å legge energiske og effektive planer, for det har jeg jo alltid gjort. Jo mere, jo bedre, tenker hodet – og lager et tidsskjema der det knapt er tid til mat eller søvn. Slikt kan jeg ta alltids igjen på toget hjem – eller neste uke – hvisker hodet.
Innimellom føler jeg meg litt som Donald Duck når han sliter med å ta en avgjørelse samtidig som det flakser en bitteliten Donald-engel og en bitteliten Donald-djevel på hver sin side av hodet hans – med sterke og motstridende synspunkter.
Effektive-Inga hvisker i det høyre øret mitt at det er genialt å utnytte tiden i Oslo maksimalt, slik at vi rekker å få med oss mest mulig. Vi bare må prøve å fylle hver våkne time med kurs, møter, kunstopplevelser, og ikke minst kvalitetstid med venner jeg ikke får sett så ofte.
Slitne-og-syke-Inga sitter på den andre skulderen og prøver å bli hørt, men hun har ikke energi til å rope så høyt eller mase så mye. Dessverre får hun også ofte litt dårlig samvittighet, for det er jo ikke lysten på opplevelser og moro det skorter på.
Dag 1 i hovedstaden ble en maraton-dag på litt over 12 timer. Dette var etter at jeg hadde hatt vett til å fjerne en aktivitet fra agendaen, og i tillegg dra hjem tidlig fra kveldens siste post. Jeg storkoste meg på både kurs og annet, men kroppen ropte til slutt STOPP.
Effektive-Inga fortalte meg at vi bare trengte noen timer med søvn, så ville alt være bra igjen, og neste dag kunne bli minst like lang og innholdsrik.
Slitne-og-syke-Inga visste at den teorien bare var ville fantasier basert på kroppens tilstand før i tiden. I gamle dager trengte jeg 20 minutters ro og hvile og så kunne jeg fyke av gårde igjen.
Jeg skulle ønske det fremdeles var så enkelt som at jeg kunne legge meg på lading og våkne uthvilt. I stedet fører litt for intense dager nå til søvnløse netter med sterke smerter, slik at jeg nesten kan føle meg enda mer sliten når jeg står opp neste dag.
Som den kunstentusiasten jeg er hadde jeg lenge gledet meg til en dag på det nye Nasjonalmuseet. Dette er Nordens største museum, med et totalt areal på hele 54 600 m2, det har plass til over 100 000 verk. Ikke en gang en museumsnerd som meg rekker å få med seg alt der på en dag. Det var med andre ord viktig med forberedelser, jeg hadde tenkt nøye gjennom hva som var viktigst for meg å få sett. Til tross for gode intensjoner, stor entusiasme og en begrenset liste sa beina og korsryggen takk og farvel flere timer før øynene og hjernen var enig i den avgjørelsen – og lenge før stengetid.
Her hjemme går jeg minimalt på hardt underlag, jeg sykler om sommeren og sparker om vinteren, det er mye lettere for meg enn å gå. Skal jeg gå bør det helst være i terreng, eller på langrennsski. Mye vandring rundt på hardt museumsgulv – uten stokk – var helt klart ikke et godt valg.
En pause på en benk og en titt på kartet førte til nok en liten debatt mellom mine 2 høyst uenige små hjelpere. Effektive-Inga vant og vi haltet oss sakte og smertefullt fra Nasjonalmuseet til en kunstauksjon til inntekt for Iran. Auksjonen var tross alt rett rundt hjørnet ropte mitt effektive alter ego.
Det var helt fantastisk å få litt tid med min gode venninne Gazelle som er en av arrangørene. Det var stor stas at selveste Christian Ringnes også var der, og det var koselig å få møte flere av de andre kunstnerne, spesielt siden jeg selv også hadde donert to bilder til auksjonen. Men kroppen sa stopp nesten umiddelbart, jeg rakk å få med meg salget av et bilde før jeg måtte gi opp. Til og med reservetanken var tom, jeg hadde virkelig ikke mer å gå på.
Jeg er så heldig at jeg bodde hos gode venner, så jeg ble tatt godt vare på ved hjemkomst, og fikk ligge på en sofa med glovarme varmeflasker strategisk plassert for å lindre smertene, mens middagen ble laget og servert.
Jeg er flink til å distrahere meg selv og til å sette pris på små hverdagsgleder. Jeg fryder meg over alt jeg fikk opplevd. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde fått i hvert fall en natt med tilnærmet normal søvn på en slik tur, og at energinivået hadde vært litt høyere.
Heldigvis fikk jeg tatt mange bilder på Nasjonalmuseet slik at jeg kan gjenoppleve noen av kunstverkene fra godstolen, mens jeg planlegger hva jeg skal prioritere å se på mitt neste besøk der.
Og selv om Effektive-Inga mener jeg ikke rakk helt nok så har jeg vedtatt at jeg rakk mye kroppens tilstand tatt i betraktning.
Øverst foto av skulpturen Ragnar Lodbrok i ormegården av Mathias Skeibrok, på Nasjonalmuseet. Brukt her da det er rimelig tydelig at også Ragnar har en del smerter! Foto: Inga Dalsegg
