Natt til lørdag våknet jeg av listende skritt. Siden jeg var på hytta sammen med pappa tenkte jeg i halvsøvne at det var han som gikk forsiktig forbi på vei til utedoet. Jeg ble liggende og lytte og innså raskt at det er grenser for hvor forsiktig min kjære far greier å gå. Jeg registrerte at klokka var omtrent 4 på natta, nysgjerrigheten fikk meg til å sette meg opp i senga og kikke ut gjennom vinduet. Jeg hadde et håp om å kanskje få et glimt av en hare, rev, elg eller hvem det nå var som hadde vekt meg.
Ute var det stjerneklart, og bakken var dekt av et tynt lag med nysnø, men jeg kunne verken se dyr eller spor. Etter hvert som hjernen våknet litt mer samtidig som jeg fortsatte å høre lyder innså jeg at nattevandreren ikke var på tur utendørs, men faktisk oppholdt seg inne. Eller slik omtrent midt i mellom, nemlig inne i soveromsveggen min.
Jeg sover lett, og liker ikke nattebråk. Hadde lydene begrenset seg til litt forsiktig rusling og tasling hadde det ikke vært så ille. Men vedkommende dro etter hvert til med en full sprint først oppover og så nedover veggen. Etter noen runder med vertikal sprinting gikk det over til horisontal galopp bortover fra soverommet og inn mot kjøkkenet. Jeg hadde virkelig aldri trodd at en avslappende helg på hytta ville føre til at jeg skulle vandre hvileløs omkring iført pysj mens jeg fulgte skrittene fra en uvelkommen inntrenger fra soverommet til bak overskapet på kjøkkenet kl 6 en lørdags morgen. Soverommet til foreldrene mine er i helt motsatt ende, der borte i østenden var det stille, men hos meg var det Ville Vesten.
Pappa har jobben som springvann på hytta og på sin ferd mot brønnen neste morgen fant han en flittig brukt sti mellom vedstabelen og soveromsveggen. Synderen hadde tydeligvis tatt mange runder, jeg tolket umiddelbart dette som tydelige tegn på en flyttesjau. Det er klart det er mer fristende å flytte fra en trekkfull vedstabel til en hytte når vi er der og fyrer i ovnen.
Hyttas nye okkupant tok seg til rette utover helga. En mer samkjørt døgnrytme mellom oss to hadde vært en fordel, men der kom vi så absolutt ikke til enighet. For å være ærlig kom vi vel ikke til enighet om noe.
Utover lørdagskvelden ble vi sittende og peke mot vegger og tak mens vi utbrøt;
– Nå der den DER! Hører du?
– Oj nå er den bak bokhylla! Jøss så rask den er!
Skal jeg først dele losji med en inntrenger om vinteren ser jeg for meg at en bjørn hadde vært ideelt. Tenk så rolig og fredelig da! Det er mulig jeg ville ha skygget banen litt slik på våren, men på denne tiden av året her hadde vi nok blitt enige altså.
Nåværende okkupant er ikke typen som går i hi. Jeg har en teori om at den anser hytta vår som sitt personlige treningsstudio og julekiloene skal tydeligvis bort. Det er ingen tvil om at favoritten er intervalltrening. Jeg opplevde alt fra full galopp fra kjøkken mot stue til sprinting oppover i taket, innimellom var det korte pauser der jeg prøvde å gjette hvilken retning den hadde tenkt å ta på neste intervall.
På søndag innså jeg at det er grenser for hvor rask Hytte-okkupanten faktisk er. Den kommer seg jo ikke fra nordveggen til sørveggen på et millisekund. Jeg innså at samboeren bare hadde vært litt forsinket, han kom kanskje etter med resten av flyttelasset, for nå er de altså to. Jeg håper ikke årsaken til sprinting rundt i alle vegger er jakt på et egnet barnerom.
Som huseier kan vi naturligvis sette opp husleien i håp om at leietagerne vil flytte ut. Men siden det i vårt tilfelle er snakk om respektløse okkupanter som bare har tatt seg til rette, må nok andre tiltak til.
Vår forrige leieboer på hytta var Domusa, utedoet har vært generasjonsbolig for en familie av og på i 15-20 år. Men Domusa så sitt snitt til å flytte ved tømming av nevnte husvære i vår. Den var egentlig en trivelig leieboer som jeg alltid snakket med og hilste på når jeg løftet opp dolokket og kikket ned.
Ville-Vesten-Intervall-Trenings-Veggmusa med samboer derimot har jeg ikke mye til overs for. Jeg har identifisert den som en Storskogmus, og har ikke noe i mot dens eksistens, jeg ønsker bare at den skal flytte tilbake til vedstabelen og gi meg muligheten til å få sove i fred på hytta.
Jeg tror løsningen på problemet sover søtt i fanget mitt i skrivende stund. Katten Nils elsker å være med på hytta, og han er en effektiv musejeger. Det er mulig det blir sprinting både inne i veggene og utenfor veggene på neste hytteur, men jeg tror det blir verdt det!
Øverst foto av meg som peker på stien som fører fra veden til soveromsveggen min
