Jeg er en nerd. Jeg har alltid trivdes godt med nesen i en bok eller med blyant og tegneblokk i hånda. Som barn hatet jeg gymnastikk med en intens og brennende lidenskap. Jeg skjønte ikke poenget med å konkurrere i stille lengde, høydehopp, kasting av liten ball og kulestøt. Skolens idrettsdager og skidager var for meg de verste dagene i året, det var så ille at jeg flere ganger prøvde å bli syk for å slippe unna – du skulle bare visst hvor vanskelig det er å bli forkjølt, få ørebetennelse, bronkitt eller influensa på kommando – det fungerte aldri til tross for lange turer uten lue eller jakke i møkkavær.
Jeg har virkelig ikke noe som ligner atletiske evner, men jeg er derimot veldig flink til å lese raskt. Hvis du spør noen av mine tidligere klassekamerater er det store sjanser for at du vil få høre at Inga løp raskere på vei til dusjen, da gymtimen var over, enn hun gjorde på 60-meteren. Jeg opplevde gymtimene i grunnskolen som såpass traumatiske at jeg i voksen alder har måttet jobbe hardt med meg selv for å greie å gjennomføre fysioterapi i form av gruppetrening. Det samme med å gå på skiturer i oppkjørte løyper – altså til steder der jeg faktisk kan risikere å møte andre enn mine nærmeste – mennesker som da kommer til å se hvor dårlig jeg er til å gå på ski. Du kommer aldri til å møte meg på noe helsestudio.
Til tross for noe som etter hvert utviklet seg til en gymnastikk-angst har jeg alltid likt svømming. Jeg kan ikke å stupe og jeg liker heller ikke å hoppe uti vannet, jeg trives best med hodet over vannet. Men jeg liker å svømme. Jeg foretrekker å svømme utendørs i stedet for i klorvann i en svømmehall, så for meg er dette veldig sesongbetont. Jeg har aldri helt skjønt det der med å seigpine seg selv ved å bruke en evighet på å komme seg uti vannet. Jeg er jo der for å svømme, hvorfor utsette det? Jeg foretrekker å gå raskt uti for så å kaste meg uti og legge på svøm. Når jeg drar for å bade om sommeren er det altså ikke for å hoppe fra noe stupetårn, sole meg eller å leke i vannet. Jeg er der for å svømme.
Jeg er så heldig at jeg bor i gangavstand fra et idyllisk badevann; Igltjønna. Jeg starter gjerne badesesongen straks isen har gått der. Aller helst før 17.mai, det er bare gøy hvis det fremdeles ligger litt is og snø og dupper uti vannet, selv om det fører til noe kortere svømmeturer. Men straks temperaturen i vannet øker litt er det å svømme over Igltjønna som gjelder. Vi er flere lokale badenymfer som har dette som fast sommeraktivitet, forrige uke rakk jeg 4 svømmeturer tur-retur over vannet der, i godt selskap. Hvis været holder og jeg har tid blir det gjerne en slik svømmetur daglig. I finværsperioder har jeg brukt å svømme over før jobb og så i tillegg avslutte dagen med en kvelds-svømmetur. Rekorden min er 3 svømmeturer over Igltjønna på en dag, noe som absolutt ikke er normalt så det er sagt.
For meg er disse svømmeturene god mental medisin, jeg merker at alt av stress forsvinner mens jeg glir gjennom vannet. Straks jeg har kommet meg forbi alle baderne har jeg kun fokus på rytmiske svømmetak, lyden av vannet og fugleliv. Med en jobb der jeg i mange år har stått ganske statisk med en tung palett i venstre hånda mens høyre hånd har svingt pensler oppe i øyehøyde har skuldrene for lengst begynt å klage. Svømming er uten tvil det som hjelper best for meg mot muskelsmertene jeg har i skuldrene. Nå har jeg i tillegg en kronisk sykdom som fører med seg nervesmerter nedover beina, så det å svømme er mye lettere enn å gå. Jeg tenker på disse svømmeturene både som fysioterapi, avstressing og meditasjon – i tillegg bedrer det helt klart både humøret og den fysiske formen min. Når jeg ikke svømmer alene er dette i tillegg sosialt og koselig.
Min venninne Kristin Merethe bruker å si at lyden av egne svømmetak er den beste sommerlyden, noe jeg er helt enig med henne i. Vi svømte ofte sammen tidligere, noe som førte til at jeg malte et maleri av oss to der vi svømmer over Igltjønna, et maleri jeg kalte Lyden av svømmetak. Da hun fortalte mannen sin om dette begynte han å le, han mente at vi to skravler alt for mye til at vi i det hele tatt hadde mulighet til å høre lyden av svømmetakene våre mens vi svømmer over!
Til vårt forsvar føler jeg det er viktig å påpeke at han aldri har vært med oss og svømt over, så det vet han ikke noe om. Samtidig er det jo slik at også snakkesalige mennesker må trekke pusten innimellom, og det er utrolig hva man rekker å høre på en kort pustepause!
Foto av maleriet Lyden av svømmetak, olje på egyptisk papyrus, av Inga Dalsegg