Nå har det skjedd. Dagen er her. Toget har gått. Det er virkelig ingen vei tilbake.
Jeg har blitt gammel.
Jeg trøster meg med at hvis min bestefar fremdeles hadde vært i live så hadde han ledd og sagt: Ja når du blitt voksen du også Inga!
Voksen høres jo unektelig bedre ut enn gammel.
Denne uka her var jeg hos optiker og fikk meg lesebriller, eller atelier-male-briller som jeg velger å kalle det. I barndommen var alderslangsynthet noe jeg forbandt med gamlinger, slik som Bestemor Duck og Skrue McDuck. Det var annerledes med mamma og Åge Aleksandersen, de hadde jo alltid hatt briller. Åge sine store røde briller var for øvrig også kule.
For noen år siden fikk jeg sakte, men sikkert behov for mer lys når jeg malte og leste. På en puslespillaften med min venninne Stine viste det seg at hun også hadde blitt slik. Vi endte med å slepe omtrent alt av husets lamper til bordet der vi pusla. Jeg har faktisk et foto av at hun hengte opp en dagslys-vekkerklokke i taklampa over bordet med gaffatape. Innen kvelden var over ble vi enige om at vi måtte til optiker, mange av våre jevnaldrende hadde jo begynt med lesebriller for lengst.
Man drar naturligvis ikke til sin første optikertime uten støttekontakt, så vi bestilte oss felles time. Vi hadde visstnok perfekt syn den gangen for 5 år siden, og fikk kun beskjed av Kolbein optiker om å kjøpe oss flere lamper.
40-åringer trenger nemlig fire ganger så mye lys som en 20-åring for å lese en bok. Pengene jeg trodde jeg skulle bruke på briller ble i stedet investert i hele to dagslyslamper med forstørrelsesglass, en til atelieret og en til å ha hjemme.
Jeg leste et sted at i omtrent år 100 f.Kr. sukket en romer i et brev over sin fremskredne alder og hvordan han ikke lenger kunne lese på egen hånd, men måtte få slaver til å lese for seg. Vel jeg kan ikke få slaver til å male for meg, så ergo ble det flere optiker-besøk.
Nå er det slik at man drar heller ikke til sin andre eller tredje optikertime uten støttekontakt, Stine og jeg har blitt innkalt til synstest hos Kolbein optiker med fellestime annethvert år. Jeg har inntrykk av at han mener vi to har vært uvanlig entusiastiske etter å få oss briller.
Denne uka her gikk det altså ikke lengre. Hvis det er slik at alle gode ting er tre så fikk jeg altså briller på mitt tredje optiker-besøk.
Etter 2 år der jeg nærmest har hatt klippekort hos gynekologen var det litt herlig å få beskjed om å hoppe opp i en stol uten å måtte kle av seg først. Det er egentlig litt merkelig, for den aller første samtalen optikeren og jeg hadde for 5 år siden gikk slik;
– Sett deg i den store stolen der.
Jeg aner ikke hvorfor, men min umiddelbare respons var; – Den ser jo litt triveligere ut enn gynekologstolen om ikke annet!
-Kundene mine er som oftest litt mer påkledd i hvert fall! fikk jeg til svar.
Vi har nok verdens triveligste optiker.
Stine og jeg har mye til felles – samtidig som vi også er utrolig forskjellige. Det var ingen fare for at vi ville ende opp med samme brilleinnfatning for å si det slik. Da jeg kom ut fra min time var Stine godt i gang med å velge mellom de mest diskrete innfatningene de hadde. Jeg for min del søkte meg rett mot de fargerike i retrostil. Spørsmålet var bare hvilken farge jeg skulle gå for.
Kolbein optiker erklærte at jeg nok kommer til å måtte gå fra male-og-lese-briller til progressive briller etter hvert. Jeg utbrøt umiddelbart at da må jeg jo ha et rødt par, et grønt par, et i turkis, et i svart og kanskje noen farger til…. Skal jeg ha briller på hele tiden må de jo matche hårpynten, kjolen, skoene, og alt annet. Jeg ble utlovd en god rabatt hvis jeg virkelig går for en slik fargekoordinerings-brille-pakke når den dagen kommer! Jeg endte for øvrig med malebriller som matcher håret mitt.
I går hadde jeg min første dag som brilleslange. Det var stor stas å innse at jeg ser det jeg maler veldig bra, uten å bli sliten i øynene. Men jeg sliter litt med å venne meg til at det står verre til straks jeg løfter blikket for å se kunder som kommer inn døra eller noe annet i rommet! Jeg hadde faktisk ikke tenkt over den problemstillingen, til tross for at det på et vis ligger i selve ordet LESEbriller.
Når jeg nå kikker over staffeliet for å se på klokka oppe på veggen i andre enden av rommet sliter jeg virkelig med å finne ut hva klokka faktisk er. Jeg ser naturligvis at den henger der, men tallene er altså helt ute av fokus med malebrillene på. Det blir litt mer jobb hvis jeg skal legge ned penslene og paletten, tørke maling av fingene for så å ta av meg brillene før jeg finner ut av hva klokka er. Jeg vil jo helst ikke få nyinvesteringen dekt av oljemaling og terpentin den første uka i hvert fall.
Hvis jeg ikke kjenner deg igjen straks du kommer inn døra her på Dalalåven Atelier får du bare gi deg til kjenne mens du venter på at jeg tar av meg malebrillene!
