Etter noen måneder med rolige tider på jobb – grunnet avlyste og utsatte kunstutstillinger, foredrag, messer og andre oppdrag – begynner det sakte men sikkert å ta seg litt opp igjen hos meg. Den siste uka har det faktisk vært såpass heftig innimellom at jeg til tider har følt behov for en assistent.
Den ideelle kunstner-assistenten min bør helst ta seg av rydding og renhold her på atelieret, gjøre kontorarbeid, foreta litt innkjøp, gjerne holde litt styr på kalenderen min, fortelle meg hvilken ukedag det er, hjelpe til med å pakke, losse, lempe og kjøre både maleri og kunstprodukter hit og dit. Det er helt klart en bonus hvis vedkommende liker å kjøre bil langt, og vil stille som sjåfør og sosialt selskap når jeg skal ut på oppdrag langt unna. På utstillinger og messer er det viktig at vedkommende kler seg fargerikt og pent.
Realiteten er jo den at jeg ikke har råd til den perfekte sjåfør-sekretær-renholder-personlig-assistenten. Det har ikke akkurat rast inn med penger nå som samfunnet har vært nedstengt.
Det har vært mye snakk om kompensasjonsordningene for oss i kulturbransjen, vi har som kjent vært hardt rammet av korona-krisen. Samboeren ble riktig så entusiastisk da disse ordningene ble lansert, dette kom til å hjelpe mente han.
Jeg er vanligvis en evig optimist, men basert på tidligere erfaringer må jeg innrømme at jeg ikke hadde noen forhåpninger. Jeg søkte likevel og fikk svar om at jeg hadde fått innvilget kompensasjon for tapt inntekt! Da jeg leste videre kunne jeg se at jeg hadde fått tildelt den store summen av kr 483,-. Ja du leste riktig: kroner firehundre-og-åttitre.
De kunne videre informere om at: pengene blir utbetalt til din konto innen 3 virkedager. Godt jeg slapp å vente lenge på rikdommen om ikke annet.
Med en slik formue på bok slo jeg meg løs og inviterte samboeren på en langweekend. Det ble fottur på familiens hytte. Der har vi jo alltids noe mat liggende, både spekemat, knekkebrød, og diverse årganger med posemat og hermetikk, så dette var helt innenfor budsjettet.
Apropos budsjettet, i går fikk jeg en meget hyggelig overraskelse i posten, en pakke med en kunstner-assistent! Hun er helt inkompetent på det meste, men hun krever ingen lønn, er glad i katter, har egen pensel og palett, og er alltid fargekoordinert til å matche logoen min, det bør jo trekke opp? Assistenten er en dukke laget av min gode venn Alex i England. Han elsker å holde på med forskjellige hobby-prosjekt og har nok også hatt bedre tid enn normalt de siste månedene. Alex har malt på ansiktet for å få henne til å ligne meg, satt inn helt nytt hår i riktig farge og frisert det, sydd rød kjole med hvite prikker, laget røde sko med glitter, palett, en miniatyr-pensel og naturligvis gitt henne en svart katt.
Mini-Inga står nå klar til å ta imot kunder på Dalalåven Atelier.
Nå har det seg slik at nabokatten Pusur møter opp på atelieret nesten hver morgen for å hilse på, gi litt kos, kjærlighet og inspirasjon, diskutere hvor kjekk han er, og ikke minst tilby sine tjenester som modell. Han tok en kikk på mini-Inga og syntes hun var litt fascinerende, han snuste litt på henne, dasket til den lille svarte katten og la seg ned sammen med dem.
Vi to ble egentlig enige om at hun er en fantastisk gave, meget bra laget, og fin å se på, men Pusur er en bedre kunstner-assistent, til tross for at han røyter heftig i sommervarmen og aldri plukker opp pelsen han legger igjen etter seg.
Atelierpusen Pusur har nå sovnet på pulten mens jeg skriver, motoren durer på harde livet og når jeg innimellom strekker ut en hånd i hans retning gnir han hodet mot den mens han maler enda litt høyere.
Det er godt mulig jeg bør justere de kravene til en god kunstner-assistent. Pusur får meg alltid til å føle meg både høyst velkommen og savnet på jobb. Han overøser meg med oppmerksomhet, kos og kjærlighet. Han er en meget god lytter, oppmuntrer meg og får meg til å le. I tillegg sprenger han ikke budsjettet mitt, han krever kun å bli klødd bak ørene og under haka, bli småpratet med og å få en godbit i ny og ne. Det er mulig jeg heller skal investere de 483,- kronene i kattegodteri!
Mange kunstnere gjennom tidene har sin egen muse, jeg går heller for en puse.
