Har du noen gang opplevd å få noe forklart slik at du virkelig ikke skjønner noe? At du sliter litt med å henge med og bare blir forvirret?
Da jeg jobbet som kunstlærer oppdaget jeg raskt at det er lurt å forklare også det du tror er en selvfølge. Det meste kan nemlig misforstås.
En gang tok jeg med mange forskjellige leker til kunsttimen og laget stilleben med kosedyr, biler og mye annet. Elevene fikk beskjed om å tegne dette. Brått oppdager jeg at 2-3 av elevene ikke tegnet det de så foran seg. Jeg ble veldig forvirret, gikk bort for å veilede, forklarte at du ser da ikke hele lastbilen, lasteplanet er jo gjemt bak bamsen.
– Ja, men jeg vet jo at det er der! var svaret jeg fikk.
Enkelte av elevene hadde altså bare tegnet alle gjenstandene rundt omkring på arket, uten å tenke på størrelse, plassering, hva de så eller ikke. De tegnet det de visste var der, ikke det de så.
Selv om oppgaven var logisk for meg, var den ikke det for alle.
Vel, litt slik var det da jeg skulle lage julekonfekt her om dagen.
Den som hadde skrevet oppskrifta tenkte nok at dette var logisk for alle og enhver. Vel, noen av oss må vel være unntaket som bekrefter regelen. Jeg liker å lage mat, elsker å prøve nye oppskrifter og å eksperimentere litt. Hjemmelaget konfekt er aldri feil, og det å lage Troika virket ikke komplisert. Marsipan ble kjevlet, nougat ble smeltet, og så til slutt kom bringebærgeleen. Dagen etter skulle dette dekkes med sjokolade.
Bare så synd at alt satt bom fast i forma, til tross for bakepapir. Geleen så ut til å ha vandret seg gjennom bakepapiret og fungerte som et ypperlig rosarødt superlim. Jeg skar rundt kantene med kniv til ingen nytte, nappet og lirket i bakepapiret, mens jeg prøvde å godsnakke med innholdet. Resultatet var en revnende lyd, brått stod jeg der med alt bakepapiret over kanten på den berømmelige konfekten i hendene. Til slutt ble forma lagt opp ned, plopp sa det. Der lå en firkant med bringebærgele mens de to andre lagene fremdeles satt igjen i forma.
Til slutt fikk jeg da alt ut, førjulskosen med å lage konfekt var nå forvandlet til svett og irriterende førjuls-stress til tross for koselig julemusikk og utsikter til en smakebit med hjemmelaget Troika.
Jeg lempet den flate firkanten med røde geleen mindre elegant oppå de andre to lagene og lurte på hvordan i huleste jeg skulle få dette til å sitte sammen. Jeg innrømmer at jeg en gang for mange år siden endte med å lime sammen et pepperkake-vikingeskip med limpistol – etter flere havari til tross for store mengder knekk og melis. En slik løsning er mindre egnet for konfekt som skal spises, men med nok sjokolade må vel dette gå tenkte jeg. Jeg delte opp alt i biter, tenkte at nå er jeg snart i mål. Den gang ei.
Jeg fulgte oppskriften og stakk en gaffel gjennom første biten, øste over sjokolade, og oppdaget at da fikk jeg jo ikke biten av gaffelen. Resultatet ble en massakrert konfektbit. Eller en smakspøve som det også kan kalles.
Neste forsøk foregikk med en konfektbiten gjennomboret av en drinkparasoll – i mangel av tannpirkere eller coctailpinner. Det gikk bedre, men gelebiten snurret da vilt rundt i alle retninger, så resultatet ble fortsatt ikke noe jeg direkte kan skryte av.
Til slutt kokte det over for både meg og vannbadet til sjokoladen. Noe som førte til at sjokoladen ble så varm at geleen smeltet da de to møttes….
Konfekt-kokken freste av frustrasjon og øste til slutt sjokolade over alle de resterende bitene, uten å bry se om smeltende gele, deformerte biter og et sjokoladedekt kjøkken. Alt ble så slengt inn i kjøleskapet Hadde det vært mulig å slamre høyt og tydelig med kjøleskapsdøra på tenåringsvis så hadde nok det blitt gjort.
Etter å ha fått litt trøstende kos av husets pus, Nilsebassen, sendte jeg en noe frustrert melding til ei venninne som jeg vet lager Troika til jul hvert år. Etter et svar på et par setninger fra henne var de fleste av mine kulinariske problemer oppklart. Plastfolie under bakepapiret var et godt tips, og ikke stikk bitene inn på en gaffel, legg dem på gaffelen. Selvfølgelig! Tenkte jeg, kan jeg ha lest så feil i oppskriften? En rask konsultasjon med oppskriften viste at den kun sa «bruk en gaffel» noe som i mitt hode hadde blitt spidd på en gaffel, for det er jo slik man bruker en gaffel nå man spiser.
Slik generelt sett er jeg altså flink til å lage mat, men jeg har flere ganger oppdaget at oppskrifter man finner på nett burde vært korrekturlest og testet litt mer grundig. En gang skulle jeg lage små sjokoladekaker i appelsinskall, røren ble rørt sammen med fruktkjøttet. Oppskriften spesifiserte at mengden skulle passe til 4 appelsiner delt i to. Altså 8 små kaker, perfekt å ta med på påsketur tenkte jeg. Gudene vet hva slags størrelse appelsiner det var snakk om, for jeg kunne lett ha fylt 20-30 appelsiner med den mengden.
En annen gang prøvde jeg meg på en innbakt lakserett. Fisken var innpakket i en deig med masse urter. Jeg leser meg punktvis nedover, både saus og tilbehør var rimelig komplisert. Brått leser jeg «ta andre halvparten av spinaten.» Andre halvparten! Ropte jeg ut i frustrasjon! Det var søndag, jeg ventet middagsgjester, all spinaten var godt pakket rundt fisken sammen med deigen. Rimelig vanskelig å få fjernet den derfra med andre ord, jeg prøvde å puste rolig, unngå full panikk, og bare improvisere tilbehøret. Gjestene fikk om ikke annet en god historie servert med hovedretten.
En gjennomlesing av oppskriften etterpå viste forøvrig at det aldri stod noe om at spinaten skulle deles før man kom til den berømmelige andre halvparten.
Vel, i går kveld prøvde jeg å redde Troika-konfekten min. Den har et noe unikt utseende, ingen vil mistenke den for å være kjøpt for å si det slik. Men smaken var helt klart godkjent, og neste gang tror jeg den blir perfekt altså!