Logistikk og skistaver

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2017/05/snakker-om-staven.jpg

Jeg liker virkelig ikke å komme for sent, bare tanken på at noe slikt kan skje gjør at jeg blir litt stressa…. Jeg mistenker at jeg er påvirket av både arv og miljø i dette tilfellet.
I familien Dalsegg er det nemlig slik at når man er invitert til middag kl 17.00 så skal man sitte ved bordet og begynne å spise kl 17. Hvis noen ikke har ankommet kl 16.55 får vedkommende gjerne en telefon med spørsmål om hvorfor de er forsinket, og når har de egentlig tenkt å komme? For nå er alle de andre litt utålmodige og venter bare på deg/dere.
Jeg var invitert til middag hos storesøster i jula, og ble faktisk litt forsinket. Jeg så på klokka da jeg kastet meg på sparken og tenkte at dette går akkurat. Jeg ankom 2 min før tida, da hadde alle begynt å spise allerede, og jeg hadde naturligvis mottatt både en tekstmelding og en telefon.

Når jeg skal reise et sted sammen med ukjente hender det at mitt forhold til tid fører til uenigheter om når man bør være klar til avgang, dette er spesielt ille de gangene jeg må samkjøre med tidsoptimister.
Forrige uke var jeg i Zagreb sammen med Kari-Elin, direktøren for Rindal Skimuseum, vi to er veldig like på dette med at man må ankomme i tide, helst før tiden. I tillegg trives vi begge best med at alle arbeidsoppgaver blir utført snarest mulig i stedet for å utsettes til siste liten.

I løpet av denne uken i Zagreb opplevde vi utrolig mye; vi fikk sett mange flotte museer og mye kunst, vi deltok på spennende presentasjoner, en stor prisutdeling og gallamiddag. Og vi opplevde fascinerende mye dårlig logistikk, og tidsskjema som sprakk hver eneste dag. Når man samler representanter fra hele Europa slik i en uke, – og opplever at man flere dager på rad må vente og vente på en buss. En buss som kanskje kommer, eventuelt aldri kommer, eller muligens kommer den berømmelige bussen, men slett ikke til det avtalte stedet eller den avtalte tiden, – vel da er det lett å se at enkelte nasjonaliteter blir mer frustrerte og utålmodige enn andre. Forrige uke lå uten vil vi fra Norge, Tyskland og Danmark øverst på skalaen over utålmodige ventere. Den siste dagen gjorde vi «opprør» og forlot bussholdeplassen og gikk på jakt etter en trikkeholdeplass. Det var helt klart verdt å betale for å slippe å vente mer.

Da vi skulle hjem til Norge kalkulerte jeg at vi måtte ta drosje til flyplassen senest kl 06.00. Vi møtte flere andre som skulle med samme fly, men de satset på å dra senere, slik galskap vurderte heldigvis ikke vi. Det å sjekke inn to kofferter som begge var for tunge og en gjenstand som var såkalt spesialbagasje (en skistav) greide de på 5 minutter på Værnes, alt gjort i en og samme skranke. I Zagreb derimot krevde samme oppgave at vi slepte med oss alle gjenstandene til 3 forskjellige skranker. Damen i den første skranken ristet oppgitt på hodet og forklarte at dette var komplisert, mens hun sendte oss videre til den andre skranken hvor vi skulle betale. Så måtte vi tilbake til den første skranken igjen før vi ble sendt videre til den tredje skranken, som var ubemannet, der stod det en telefon og et ark med hele fem telefonnummer man kunne ringe for å prøve å få betjening slik at noen kunne ta i mot gjenstanden. Alle disse tre skrankene lå naturligvis i hver sin ende av innsjekkingshallen, og hele prosessen tok rundt 40 minutt ekstra.
Det eneste positive jeg kan si om dette er at de naturligvis greier å skape mange ekstra arbeidsplasser med et slikt system….
Takk og lov at vi ankom flyplassen i god tid! Det var en intens og spennende uke, men jeg innser nok en gang at det er opptil flere land jeg kulturelt sett sliter med å passe inn i!

Vi hadde med aldri så lite bagasje fra Zagreb til Værnes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.