Det finnes mange typer leieboere.
Vår er ikke så kresen på det, jeg vil gå så langt som å si at dette er typen som ikke bryr seg om at det formelig flyter av dritt rundt omkring i hele boligen.
Til tross for manglende hygiene og interesse for egne omgivelser er dette utad et riktig så hyggelig vesen som tar seg god tid til å stoppe opp og hilse på. Med tiden har vi blitt vant til hverandre.
Likevel var jeg faktisk negativ da min venninne Eva mente vi MÅTTE rykke ut på redningsaksjon for nevnte leieboer nå i påska. Jeg følte det var unødvendig, og prøvde å snakke henne fra det. Saken var heller ikke noe for Røde Kors slik jeg så det. Eva var ikke til å rikke, hun hadde med egne øyne sett at det regelrett var krise.
– Må vi virkelig begynne med dette i kveld? spurte jeg? – Kan det ikke vente til i morgen? Jeg fikk heldigvis viljen min.
Under frokosten neste dag begynte Eva å legge ut om at leieboeren hadde sendt henne desperate blikk, mens hun veivet med armene.
– Inga, nå må du ta dette på alvor, det er faktisk som en ekte gissel-situasjon! utbrøt Eva med desperasjon i stemmen.
– Kjære vakre vene, det står da ikke noe på henne, hun har bodd slik i årevis! Svarte jeg. – Hun trives nok der nede i dritten, hun har sikkert minimalt med luktesans.
– Vi må lage en stige og redde henne! Svarte Eva
Hvis du lurer på hvorfor du ikke har hørt noe om denne lokale gissel-situasjonen i påska så er forklaringen rett og slett at leieboeren er familien Dalseggs residerende domus, som har bodd inne i selve utedoet på hytta vår slik av og på i 15-20 år. Den ser ut til å trives med det, mener nå jeg da.
Jeg innser at det ikke er den samme domusa jeg snakka med nå i påska som den som bodde der for 20 år siden. Utedoet vårt har nok blitt en slags generasjonsbolig som stadig går i arv. Nåværende leietager er muligens tipp-tipp-tipp- tipp-tipp-tipp- tipp-tipp-tipp- tipp-tipp-tipp- tipp-tipp-tipp-tipp oldebarnet til den første domusa. Det eneste mysteriet i mine øyne er hvorfor vi aldri har sett barna, eller barnebarna?
Det har nå blitt en vane at jeg lyser ned med hodelykta på mine kveldsvisitter, samtidig som jeg snakker litt med domusa når jeg løfter av dolokket. Det hender jeg advarer om at nå bør du virkelig flytte deg litt. Dette blir ikke pent.
Årets domus er langt mer sosial enn sine forgjengere. Den piler aldri vekk, jeg har nå utallige bilder av den lille krabaten, mulig dette er et resultat av at til og med skogmusene nå har blitt påvirket av dagens samfunn med internett og sosiale media? Eller liker den bare å slå av en prat?
Jeg tror domusa sine nyfunne sosiale evner er årsaken til problemet nå i påska. Muligens kombinert med det at jeg oppfordret Eva til å bruke hodelykten til å kikke ned i do når hun først var der. Årets domus har fått for vane å stille seg opp på en planke i midten – mellom to kamre, innimellom strekker den seg på to bein opp mot lyset. Det ble for mye for Eva. Hun så som nevnt desperasjon i blikket. Det er nesten så hun mener domusa prøvde å bruke tegnspråk for å fortelle at den ble holdt som gissel.
Det er mulig domusa tror hodelykta er en UFO og ergo venter spent på hva som vil skje. Det er mulig hun står i ro slik for å posere for eventuelle foto – jeg har som nevnt fotografert henne en del i år – til min kjære mors store fortvilelse. Mamma mener foto av innholdet i et utedo er ganske unødvendig. Eller kanskje venter domusa bare for å se hva som kommer deisende fra oven? Det kan jo være så vidt forskjellig, vi kaster nemlig også matavfall i do, så da kan domusa med familie gå på skattejakt blant alt fra teposer og eggeskall til appelsinskall og epleskrotter mens de jakter på et herremåltid.
Eva på sin side er uenig i mine teorier her. Hun hevder dette er Domusa sitt rop om hjelp! (Domusa med stor D som du ser, den har nå blitt opphøyd.) Da hun kom inn etter kveldens siste dobesøk var hun helt oppjaget og fortalte at hun hadde vurdert å stikke armene nedi do for å redde henne opp – MEN så frista det liksom ikke helt likevel, som hun sa.
Vel neste morgen var det altså ikke slaraffenliv i solveggen eller skitur i strålende påskevær på agendaen. Neida, vi skulle ha Aksjon Redd Domusa! Personlig fikk jeg de reneste flashbacks til det svenske barne-tv programmet Rädda Joppe, död eller levande! fra 80-tallet. I vårt tilfelle var det ingen barn til stede. I stedet pønsket to godt voksne damer ut hvordan man skulle håndtere en gissel-situasjon på et utedo.
En grein ble brukt som stige, denne ble senket ned av Eva mens hun snakket til Domusa med ivrig og oppmuntrende stemme. Hun fortalte at nå var det bare å komme løpende opp til frihet, hvor den ville få oppleve dagslys, se sola og få puste inn frisk fjelluft. Reaksjonen ble ikke som forventet. I stedet for å benytte seg av denne fantastiske redningsmuligheten og løpe i mot Eva og den noe improviserte stigen så bråsnudde Domusa på hælene og forsvant innover i dritten….
Eva stod forfjamset igjen. Hun vil ikke bli reddet! Ropte hun fortvilet og desperat. Jeg for min del angret på at jeg ikke hadde filmet nedi utedoet mens aksjonen foregikk.
Domusa ble såpass skremt av redningsaksjonen at den forsvant resten av dagen. Den kommer nok til å fortelle sine barn og barnebarn om denne grufulle opplevelsen. Jeg for min del prøvde å forklare Eva at kammeret i utedoet absolutt ikke er lufttett og at en lubben liten skogmus ikke trenger all verdens med åpning for å pile inn og ut.
I tillegg har vi enten verdens eldste skogmus på do, eller så har den funnet seg en partner som også liker illeluktende bosteder. Dette har igjen gjentatt seg i generasjoner. Så gjenstår det å diskutere om det er slik at odelsmusa får bli igjen på det lune varme utedoet med god tilgang på mat mens de yngre søsknene må flytte ut? Eller er det slik at familiens attpåklatt blir sittende igjen med dritten?
Jeg må huske å spørre om dette på neste hyttetur.
P.S. Jeg tør ikke å illustrere med foto av selve Domusa, da ligger jeg an til å bli gjort arveløs av min mor og må kanskje flytte inn hos den omtalte leieboeren.
Foto: av Eva mens hun står på do og roper forgjeves på Domusa