Jeg kjenner det er litt vanskelig å skrive en blogg som skal handle om noe annet enn gresskar i dag. For det er i grunnen det jeg har holdt på med den siste uka, – leke meg med gresskar.
Noen synes det er barnslig og dumt, og ikke minst bortkastet tid. Jeg for min del storkoser meg de få dagene i året det er mulig å få kjøpt gresskar i norske butikker.
Jeg synes det er stor stas å velge det riktige gresskaret, for så å finne ut hva eller hvem det skal bli. Når det er bestemt og jeg så sitter der med et stort gresskar i fanget, gresskarinnmat opp til albuene, gresskarskall i håret, biter over hele gulvet, og et arsenal med små kniver, annet skjæreutstyr og vanligvis en stor tekopp, som blir kald fordi jeg glemmer å drikke av den, på bordet foran meg, – vel da er jeg rett og slett helt borte for omverdenen.
Da tenker hjernen min kun på lys, skygge, farger, kontraster, og hvordan jeg kan få dette gresskaret til å bli det eller den jeg vil. Jeg må nok også innrømme at jeg greier ikke helt å skjønne at ikke alle andre ser det jeg ser.
I går kom min venninne Liv Jorun innom meg på atelieret mens jeg satt oppslukt med Edward Saksehånd i fanget. En gresskarversjon av den godeste Edward vel å merke. Hadde det ikke vært for at hun kom og så dro meg ut hadde jeg antagelig glemt å spise også. (det var egentlig ikke så dumt med mat, selv om jeg ikke hadde tenkt på det selv, så tusen takk for det for øvrig!)
Da jeg viste henne hva jeg jobbet med og spurte hva hun syntes sa hun ”eeehhh, – mmmmm, – vel, – det går sikkert ikke an å se hva det er før du tenner lys i det?”
Jeg ble litt forvirret, – og skjønte ikke hvordan hun ikke kunne se at Edward jo var der, godt over halvveis om ikke annet. Løsningen ble at gresskarlykten måtte tennes, og da ble reaksjonen en helt annen.
I går hadde jeg egentlig store planer om å begynne på 2 nye maleri, men slik gikk det nok ikke.
Jeg satt oppslukt i mitt eget lille univers helt til husets pus Frøya begynte og klatre oppover meg mens jeg satt med gresskar nr 3 i fanget. Hun mjauet høylytt og maste såpass mye at jeg endte med å se på klokka.
Da gikk det brått opp for meg at jeg faktisk hadde skåret ut gresskarlykter i hele 12 timer……
Muligens litt lengre enn det folk flest hadde orket?
De tomme lerretene fikk rett og slett vente, de går ingen steder, og ideene har jeg jo uansett klare i hodet.
Når denne uka her er over er det bare å glede seg til desember, for da har jeg en årlig Pepperkakebyggverkbakedag. Da samles en stor gjeng på kjøkkenet mitt og vi er kreative og leker oss med pepperkakedeig. Vi har laget alt fra vikingeskip med vikingelandsby, pyramider med sarkofag, kamelkaravane og Nilen full av krokodiller, iglooer med kajakk og eskimoer med hundespann utenfor, Colosseum med gladiatorer og løver, hobitt-hus, – og mye mye mer. Vi begynner tidlig om morgenen og holder på til sent på kveld, for her skal ideer klekkes ut, mal må lages, bygninger og kjøretøy må konstrueres, og det hele skal monteres og pyntes. Jeg synes det er like gøy hvert år og bryr meg i det hele tatt ikke om at det er mel, melis og kakepynt over hele husets første etasje innen dagen er over. Fokuset mitt er på å se at ideen tar form, at man skaper noe, og løser de problemene som kommer underveis. For det blir naturligvis en del prøving og feiling, og endring av plan underveis.
Egentlig er jeg vel generelt alltid fornøyd så lenge jeg får lov til å skape noe. Om det er maleri og tegninger eller gresskar, pepperkaker, eller fletting av rare mønster i juletrekurver er ikke alltid så viktig. Noe av det fine med denne kreative lekingen min er nok også at det ikke er seriøs kunst, jeg kan gjøre ting jeg aldri kunne gjort i et maleri, slik som å portrettere filmkarakterer.
Og for de som blir fryktelig lei av dette gresskarstyret mitt vil jeg bare minne dere om at dette er en uke i året max. Mens alle vi som ikke liker sport må holde ut med utallige OL, VM, EM, NM og hva det nå heter i alle slags sportsgrener året rundt.
