Mandag dro jeg på sommerferie. Dette høres kanskje normalt og selvfølgelig ut for mange av dere, men for meg er det absolutt ikke det.
De siste årene har sommerferien min aldri vært over 23 timer lang, og den har bestått av en årlig hyttetur sammen med mine to gode venninner Stine og Mildrid. Jeg har kalt dette charter-ferie.
Så kom det altså et mannebein inn i livet mitt, – Tom heter han. Da denne kjæresten spurte meg om vi skulle ta oss en liten ferietur sammen tenkte jeg at jeg kunne jo vurdere å ta et døgn eller noe ferie med ham også. Kjæresten på sin side mente at ei uke måtte det minst være. Før jeg hadde rukket å tenke mer på saken hadde han allerede booket oss inn på et retro-pensjonat på Røros.
Jeg er egentlig kontroll-freak, det er bare å innrømme det. Jeg vil helst ha kontroll over det meste. Men i dette tilfellet har jeg faktisk lagt alt i kjærestens hender. Jeg vet jo ikke hvordan man har fri, og med alt jeg har hatt av jobb i det i siste her jeg heller ikke hatt tid til å finne ut av det. Tom på sin side hadde fryktelig masse ferieplaner for oss, så jeg har overlatt alt til ham.
Mandagsmorgen startet med trøbbel. Med minimalt med ferie-erfaring slet jeg med å pakke. Hva skal man ha med seg? Jeg hadde ikke en gang full oversikt over hvor eller hva vi skulle. Ergo måtte det vel være lurt å ta med seg sko og klær for alt slags vær og alle anledninger? Kjæresten satt tålmodig ved kjøkkenbordet og ventet, for lengst klar for avgang, – mens jeg løp rundt og samlet sammen alt fra paraply, myggspray, gnagsårplaster, regnjakke, sommerkjole, sandaler, pensko, strikka ullsokker i tilfelle det blir kaldt en kveld, finkjole med tyllskjørt i tilfelle vi skal på noe, hårpynt og smykker som matcher alle antrekk – og alt mulig annet. Jeg begynte etter hvert å innse at dette tok noe plass i kofferten. Da jeg etter beste evne prøvde å kutte ned på bagasjen prøvde jeg å komprimere ned til under 10 par sko… Jeg spurte kjæresten om han trodde jeg kunne overleve uten de blå kaninskoene? Kanskje de ikke var heeelt nødvendige? Selv om jeg hadde pakket blå klær altså?
Tom spurte om de blå kaninskoene noen gang hadde vært på ferie til Røros før? Hvis ikke MÅTTE de jo få bli med de også!! Er det rart jeg er hodestups forelsket i den mannen?
Den røde kofferten min er ifølge ham på størrelse med et lite hus. Det er mulig det. Men jeg reiser i hvert fall med kun 2 kolli i motsetning til han som har med seg 4….
Så langt har konseptet ferie vært riktig så trivelig, vi har begge fått tid til å jobbe litt hver dag, – både hver for oss og sammen. Vi er nok begge rimelig avhengige av å svare på e-poster og å ta telefoner, og vi diskuterer kreative ideer underveis.
Så langt har vi opplevd mye kunst og kultur både på Røros, Tolga og Tynset. Størst underholdningsverdi har nok likevel samtalene oss imellom hatt. Jeg har funnet meg en kjæreste som sliter litt med å finne de riktige ordene. For øvrig et symptom jeg er vant med fra både pappa og bestemor.
I bilen på vei til Røros fortalte Tom meg om den gangen han gikk på Galdhøpiggen. Jeg ble ganske imponert, til tross for å ha vært på mange lokale fjelltopper har jeg aldri vært på en topptur av slike dimensjoner. Jeg ble enda mer imponert da han la til: «Også hadde vi en slik geisha som sprang i forveien vet du, skikkelig sprek, hadde løpt opp 4 ganger med bagasjen vår før jeg kom til toppen»
Jeg har enda ikke fått med meg resten av historien om turen til Galdhøpiggen, for jeg sitter fremdeles her og ler av tanken på en japansk geisha med hvitsminket ansikt, kimono og parasoll som danser seg opp og ned Galdhøpiggen med ryggsekkene til Tom og vennene hans…. Hver gang han prøver å si at han mente sherpa begynner jeg å fortelle hvordan jeg tror Galdhøpiggen-geishaen så ut!
Forøvrig har han også noen langt bak i slekta som han fortalte hadde fått 4 barn med 5 menn, en imponerende prestasjon det også synes jeg.
Skal det fortsette slik kan jeg i hvert fall skrive under på at ferie kan være gøy! Og nå har jeg jo fått jobbet litt med å skrive i tillegg, – det er jo også en bonus for en arbeidsnarkoman!
