Forrige uke fikk jeg overraskende besøk. Jeg puslet rundt med mitt på atelieret, ordnet opp og gjorde klart til utstillingsåpning. Plutselig hørte jeg et sprudlende – Halloooooo
fra døråpningen, der står en smilende koselig dame som spør om jeg husker henne?
Det viser seg å være læreren min fra barneskolen i Namsos – vi flyttet derfra i 1985 – så det er altså noen år siden jeg sist så Frøken Liv (som hun da heter i mitt hode!)
Utrolig koselig og veldig overraskende!
Med mye flytting i barndommen rakk jeg 3 barneskoler. Frøken Liv var uten tvil en favoritt.
Liv har hatt ganske så mange elever opp gjennom årene, så jeg synes det er ganske stor stas at hun både husker meg og plutselig dukker opp på atelieret mitt i Rindal. I tillegg viste det seg at vi har riktig så mange felles interesser.
Jeg fortalte Frøken liv at jeg husker hun skrev i minneboka mi, og at hun hadde limt inn et fint glansbilde. Besøket førte naturlig nok til at minneboka måtte finnes frem igjen.
Jeg må innrømme at det ble en god del mimring og underholdning da jeg fant både minneboka og en bok som het «Mine klassekamerater». Sistnevnte var en slik bok man skulle sende rundt til venner, der alle fikk 2 sider med spørsmål de skulle svare på.
Her kan jeg lese at min tvillingsøster Elin likte å ha litt å velge i som 8-åring, hun skulle bli enten dyrlege, tryllekunstner, oppfinner eller flyvertinne. Selv skulle jeg kun bli tryllekunstner eller oppfinner. De store forbildene våre var nemlig Tore Torell og Petter Smart, vi fikk tryllesett til både bursdag og jul det året.
Videre ser jeg at de beste bandene var Tramteateret og The Kids. Mens storesøster likte ungdomsbandet Drama best. Det kjedeligste faget var kristendom, favorittaktiviteten var å lese bøker og den beste filmen var E.T.
Disse bøkene ble med på flyttelasset, ble tatt frem igjen på ny skole, og ble ikke utskrevet før på ungdomsskolen. Det er god underholdning i å se hvordan svarene til de forskjellige forandrer seg utover 80-tallet. Musikksmaken til vennene går med årene fra Tramteateret via Bobbysocks til TNT, Duane Loken (Ulvefot), A-ha, Monroes og musikken fra Dirty Dancing filmen.
På enkelte vis har ikke så mye skjedd siden da. Kristendom ble aldri noe favorittfag. En dag uten å lese bok er utenkelig, og filmer med mye fantasi er helt klart de beste. Tramteateret er fremdeles så kule at jeg og storesøster Anne ble helt i hundre og dro til Trondheim for å se Pelle Parafin & co da de hadde gjenforeningskonsert for en del år siden.
I 12-13-års alderen gikk mitt valg av yrke over fra å enten bli den nye Tore Torell eller Petter Smart til å bli kunstner. Det er kanskje like greit, siden jeg verken har noen Lille Hjelper eller en tenkehette. Men jeg får fremdeles bruke fantasien daglig og «finne opp» nye motiv å male om ikke annet.
Minneboka rommer både visdomsord, moro og fjas. Der har min venninne Mildrid – i en alder av 11 ½ år – skrevet til meg
Livet er som en skoledag,
med sorg og glede som hovedfag.
Glede er det som føles best,
men i sorg lærer en mest.
Ord som nok treffer langt mer i voksen alder enn den gang da.
Dette lille dykket ned i barndommen var som en liten tidsreise, det fikk meg også til å tenke på hva ville jeg sagt til meg selv hvis jeg kunne reist tilbake i tid?
Når man tenker tilbake er det ofte slik at noen av de store problemene fra den gang virker latterlig små nå.
Min tvillingsøster Elin var for eksempel i full streik da vi var 7 ½ år og skulle flytte til Namsos. Årsaken var at skolen der hadde flatt tak. Den lignet i det hele tatt ikke på skolen vi hadde gått på der vi bodde på Vigra. Ungdomsskolen der storesøster skulle gå så «riktig» ut, men hva hjalp vel det når vi måtte gå på denne skolen med kun en etasje, mange inngangsdører og flatt tak? Den var jo bare helt feil!
Inga 8 år hadde det egentlig ganske bra. Men jeg tror jeg ville tatt meg litt tid sammen med Inga 11 år og sagt:
Ikke bry deg om hva de andre sier, bare fortsett med å være deg selv. De som er kule nå er ikke nødvendigvis de som kommer til å være kule som voksne. For øvrig finnes det verre steder enn Rindal i verden, selv om du ikke greier å se det nå. Husk at det er lov å forandre mening, det betyr at du har tenkt igjennom noe og kanskje oppdaget at det finnes flere sider av samme sak.
Så ville jeg svippet en tur innom Inga 15 år og fortalt henne
at mamma og pappa faktisk mener det godt, selv om det er vanskelig å forstå akkurat nå. Foreldre er faktisk kjekke å ha, og han kjæresten din som du synes er så fantastisk nå vil du heldigvis snart glemme. (p.s. det å smelle med dører og spille kassett på full guffe løser for øvrig ingen problemer!)
Inga 29 år hadde kanskje også trengt noen råd. Der hun hun nylig hadde flyttet med alt av pikkpakk og to katter fra England til Norge og levd i den tro at det ville bli enkelt å flytte «hjem» igjen. Det ble det ikke, verken økonomisk eller sosialt. I tillegg ble det nok med en kulturkræsj på flyttelasset. Jeg tror jeg ville bedt henne om å ikke ha panikk, roe seg ned, fortalt at det vil ta tid, ganske mye tid, men det vil gå seg til. Og for øvrig, – husker du hva jeg sa til deg som 15-åring? Foreldre er kjekke å ha, – nå må du faktisk bo på pikerommet hos dem en stund, det er langt fra ideelt, men du kommer deg gjennom dette også.
Siste stopp blir Inga 33 år. Skilsmisse er ikke verdens ende selv om det føles slik nå. Du har to fantastiske katter som elsker deg, gir deg kjærlighet, glede og inspirasjon, og du har venner som virkelig er gull verdt. Nyt livet!
Hvilke råd ville du gitt til ditt yngre selv?
Øverst bilde fra Frøken Liv sitt minne i min minnebok
