Min barndoms dukkehus

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2018/04/dukkehus.jpg

Det man selv er vant med, og oppvokst med, anser man som oftest som normalt og vanlig.

Helt til man opplever noe annet i hvert fall.

Min storesøster fikk et stort og stilig dukkehus da hun var lita. Det hadde hele fire etasjer! Pappa hadde snekret det selv, og malt det i skikkelig trendy farger.
Kjøkken- og bade-inredningen var bygget av lego, i tillegg var det noen tremøbler.

Jeg og tvillingsøster Elin lekte også mye med dette dukkehuset. Da storesøster vokste fra det, havnet det naturligvis på rommet vårt.
Vi var spesielt stolte av at dukkehuset vårt hadde sin egen heis! Såpass må det nesten være når man har fire etasjer må vite.
Beboerne i dukkehuset vårt kjørte mye heis, –  heisen var i så jevnlig drift at vi flere ganger måtte tilkalle heisreparatør. Dukkehus-snekreren pappa var naturligvis også heisreparatør.

Mange år senere, flyttet vi fra Sunnmøre til Namsos. Jeg glemmer aldri den første dagen vi ble med ei klassevenninne hjem. Da vi kom inn på rommet hennes la vi straks merke til et praktfullt dukkehus på en kommode.
Det var veldig annerledes, jeg hadde aldri sett noe slikt før. Det lignet ikke på dukkehuset vårt på noe som helst vis.

Dukkehuset hennes hadde vindu, – smårutete vindu. Og det stoppet ikke bare der, – nei det hadde også gardiner, og tapet på veggene, og dører, og trapper, og peis….. og det aller aller mest spennende, – dette dukkehuset hadde små elektriske lamper som faktisk lyste!!

Nå i ettertid er jeg glad for at jeg aldri så et slikt toppmoderne og fancy dukkehus før jeg selv nesten var for gammel til å leke med slikt.

Min barndoms dukkehus står nå oppe på mamma og pappas mørkloft, men jeg har fotografert det slik at dere kan få se. Møblene er dessverre pakket ned i esker, men huset er like helt. Det er kun heisen som har forsvunnet i årenes løp.

Heisen var ikke en luksus, men en nødvendighet. Pappa hadde nemlig ikke så mye verktøy den gang, noe som gjorde at han ikke fikk til å snekre trapper i dukkehuset.
I mangel av trapper ble det montert en trådsnelle av tre på taket, rundt trådsnella var det festet en hyssing, og i enden av hyssingen hang selve heisen. Heisen var en kremfløteboks med utskåret dør. Når hyssingen ble snurret rundt trådsnella gikk kremfløteheisen fra etasje til etasje.

At det ikke fantes vindu hadde jeg aldri tenkt på, – elektrisk belysning hadde jeg aldri savnet, – når man leker bruker man jo fantasien, man later som. Man kan leke at det er snø elle regn eller dag eller natt for den saks skyld.

Når jeg ser på min barndoms dukkehus nå får det meg til å lure på om noen barn i 2018 i det hele tatt ville ha lekt med et dukkehus som er malt vegvesen-oransje og eple-grønt?!? Dukkehusene nå for tiden har i hovedsak prinsesse-rosa tapet på alle vegger har jeg merket meg.

Når jeg tenker på det nå får jeg nesten lyst til å lage ny heis, en kremfløteboks og trådsnelle er det jo ikke vanskelig å oppdrive. Dessverre er ikke fløteboksene knalloransje lengre, men maling har jeg jo tilgang på. Det å male en fløteboks så den matcher 70-talls dukkehuset går jo raskt!
Hadde jeg funnet kassen med dukkehusmøblene er det stor fare for at jeg enten hadde slept med meg alt ned, eller blitt sittende på mørkloftet hos mamma og pappa noen timer for å møblere det, – så kunne jeg jo late som det bare var fordi det var viktig med et fint bilde her i bloggen….

Jeg må nok konkludere med at selv om det ikke har trapper, dører, vindu, tapet eller innlagt lys, så synes jeg faktisk det gamle dukkehuset har masse sjarm. Og viktigst av alt, jeg har mange gode minner knyttet til det.
Så neste gang en boks fløte blir tømt her i huset kan det hende den blir ombygd til heis!