Det er langt fra noen hemmelighet at jeg har en intens dragning mot enkelte gjenstander. Jeg tror jeg vet omtrent når det gikk fra å være noe jeg likte til å bli en besettelse.
Jeg var på jobbreise og stakk tilfeldigvis innom en butikk. På vei ut så jeg noe som fanget blikket mitt. Der på andre siden av lokalet. Jeg greide ikke styre unna, men ble dratt mot den. Fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake, jeg var fortapt, men følte ikke at jeg kunne ta meg råd der og da.
Utover kvelden innså jeg at dette ikke gikk. Tankene mine vendte stadig tilbake til denne gjenstanden, nesten som om den hadde en magisk kraft. Jeg sov dårlig den natta, drømmene var preget av lengsel og anger over at jeg ikke hadde investert.
Neste morgen måtte jeg bare gi etter for begjæret. Fristelsen og lengselen var for stor. Da jeg returnerte til butikken hørte jeg nesten at den ropte på meg, den ville bli med meg hjem og bli min – bare min!
Du lurer kanskje på hva det var jeg hadde lengtet slik etter at det gikk ut over nattesøvnen? Gjenstanden jeg følte jeg ikke kunne leve uten var en nydelig rød tekanne med hvite polkadotter. Jeg hadde en tekanne fra før, men hodet mitt argumenterte sterkt for at den jo knapt ble brukt fordi den var alt for stor for en person. Ikke hadde den polkadotter heller, egentlig var den ganske stygg også faktisk.
Betjeningen bak disken så litt rart på meg da jeg nærmet meg med polkadott-vidunderet klemt inntil brystet som om det var en skjør skatt. Da jeg i tillegg – i ren lykkerus – bombarderte dette ukjente mennesket med en lengre talestrøm, hvor jeg forklarte at jeg hadde ligget søvnløs i natt grunnet lengsel etter denne tekannen ble førsteinntrykket neppe bedre. Jeg forklarte også at denne tekannen var et riktig kjøp for meg siden den tross alt matchet visittkortene mine, kjolen min, og et par øredobber jeg hadde. Mens jeg snakket hoppet jeg omtrent i lykkerus og viste frem hvordan polkadottene på visittkortene mine matchet tekannen perfekt. Jeg er usikker på om det stakkars damemennesket stemplet meg som gal kunde eller bare veldig entusiastisk da jeg dro derfra.
Jeg kjenner flere som handler diverse som ikke blir brukt. Klær som fremdeles henger i klesskap med lappene på etter lang tid. Pynteting, vesker, sko og smykker som ligger ubrukt i skap og skuffer. Etter hvert legges det ut for salg på nett – enten ubrukt eller knapt brukt. For meg er det faktisk litt vanskelig å forstå. Hvorfor kjøper så mange ting de ikke liker?
Det er mulig holdningen min har en sammenheng med at jeg ikke bryr meg om moter og trender – verken når det gjelder interiør eller klær. Det påvirker ikke meg hva sesongens trender er, jeg liker jo fremdeles det jeg liker.
Tanken på meg selv kledd i farger som grått, beige, eller en aller annen pastellfarge er fullstendig urealistisk – mer som et mareritt faktisk. Det ville ikke falt meg inn å male stua, bytte gardiner eller gå til innkjøp av nye duker, lysestaker eller pynteputer fordi noen mener at i år er det noe helt annet som er in. Gardinene på stua mi sydde mamma til meg da jeg flyttet inn der for 18 år siden, jeg synes fremdeles de er helt fantastiske og greier ikke å se for meg at jeg noensinne vil bytte dem.
Fordelen med å ha såpass ensporet smak er naturligvis at det aller meste jeg har av klær lett matcher hverandre. Jeg trenger ikke ny bluse fordi om jeg kjøper et nytt skjørt.
For et par år siden kom en kunde med gave til meg på åpningen av en kunstutstilling jeg hadde, helt fantastiske polkadott-grytekluter hun hadde laget for anledningen. Slikt gjør meg både glad og rørt. Jeg har aldri hatt slik omsorg for et par grytekluter før, jeg er livredd for at de skal få stygge flekker på seg, så de brukes med ytterst forsiktighet i nærheten av tomatpure, karri og andre fargerike matvarer.
Siden episoden med tekanna har antallet polkadott-gjenstander i huset økt en god del. Til tross for polkadott-entusiasmen min er det viktig for meg at alle innkjøp skal være noe jeg faktisk kommer til å bruke. Heldigvis er denne dragningen jeg har mot polkadotter såpass alminnelig kjent at mine nærmeste gjerne gir beskjed når de snubler over en polkadott-skatt eller to.
Jeg har arvet en gammel retrokjole fra en venninne. Den er milevis unna diskret, såpass at hun døpte den prikkedøden. Jeg tror hun innså at den ville bli mere brukt av meg enn av henne. I mine øyne er den mer som en drøm; den er hvit med røde prikker, med belte, krave og mansjetter som er rød med hvite prikker.
Til jul fikk jeg en polkadott-ildfastform fra storesøster. Jeg har stor tro på å ta seg tid til å sette pris på små hverdagsgleder. Det å lage mat i den løfter alltid humøret mitt.
Jeg ble litt ekstra glad i går da jeg løftet polkadott-ildfastformen ut av stekeovnen med mine polkadott-grytekluter. Mengden hverdagsglede økte betraktelig rundt middagsbordet bare ved synet, da middagen oppi formen i tillegg fikk litt ekstra skryt kunne det knapt bli bedre.
Jeg aner ikke hva sesongens nyeste trender er, men her i huset er og blir det polkadotter, så enkelt er det.
øverst foto av gårsdagens middag
