Noen av oss har mange venner, andre har få.
Jeg er av typen som har få virkelig nære venner, men de jeg har setter jeg desto større pris på.
For en del år tilbake mottok jeg en invitasjon til en nyttårsfest i posten, den startet med å fortelle meg at ”i år inviterer vi 70 av våre nærmeste venner…”
70 NÆRE venner tenkte jeg, er det virkelig mulig???
I akkurat dette tilfellet følte jeg meg likevel beæret, som en av 70, da invitasjonen kom fra en kjent og rik person.
I mine øyne er en vennekrets bygd opp av forskjellige typer venner;
Man har man noen få utvalgte nære venner, såkalte bestevenner. Dette er personer man kan fortelle alt til og virkelig stole på. Mennesker man vet stiller opp for seg uansett hva som skjer og hvor vanskelig det blir. Det er ikke mange personer jeg vet jeg kan ringe til bare for å gråte over telefonen, men de få beste vennene jeg har er slike.
Og så har man det jeg anser som vanlige venner. Folk man i hovedsak har det gøy sammen med, alt fra å gå på kino til en bytur med handling, konserter, kafebesøk og slikt noe, men man betror ikke alle sine innerste tanker, følelser og hemmeligheter til disse vennene.
Helt til slutt har vi bekjente, de er enda et hakk lengre unna. Dette er personer man snakker med når man møter dem, og man kan ha det trivelig sammen når man tilfeldigvis treffes ett sted. Dette er folk man møter i enkelte sosiale sammenhenger, og kanskje bare har kontakt med på den måten, eller det kan være kollegaer som man kun har kontakt med på jobb men aldri ellers. Noen av dem kan også være gamle venner, folk man har mistet kontakten med fordi man har vokst i fra hverandre. Slike som man gjerne sier «Det er alt for lenge siden sist, – vi må virkelig treffes igjen en dag» til når man møter dem. Mens man innerst inne vet at det kommer ikke til å skje.
Familie er vi født med, vi har ikke noe valg. Derfor er det også bare naturlig at vi har høyst forskjellige forhold til forskjellige familiemedlemmer. Men venner velger vi selv, i tillegg kan vi selv velge hvor gode venner vi ønsker å være. Ønsker du å være en venn som prioriterer å ta deg tid til å snakke med noen hele kvelden når de har det vanskelig, – selv om du egentlig har mye du føler du skulle ha gjort, eller velger du motsatt? Hvordan og hvor mye ønsker du at dine venner skal stille opp for deg når du trenger dem?
Gode og trofaste bestevenner er de som fremdeles står igjen og er der når livet ikke bare er smil og latter lengre, de er der og hjelper deg gjennom de vanskelige periodene.
En av mine nærmeste venner i England oppdaget hvor få gode venner han egentlig hadde da han gikk konkurs. Han gikk fra å være rik til å stå på bar bakke. Han som tidligere hadde vært midtpunktet i en stor vennegjeng, alltid spandert både restaurantmiddager og drinker på alle kveld etter kveld, var brått uten både penger, jobb og hus. Plutselig var han ikke så populær lengre, og han stod igjen med kun 2 venner…. Det var en brutal overgang for ham, og for meg var det vondt å bo så langt unna som i Norge, det ble ikke like lett å støtte ham igjennom det hele fra så stor avstand.
Selv hadde jeg et ekstra stort behov for gode og omsorgsfulle venner da tvillingsøsteren min ble drept. Min venninne Unni var da den som måtte holde ut med at jeg ringte til alle døgnets tider, gråt, snufset og trengte trøst. Hvis Unni ikke var hjemme så la jeg igjen så lange beskjeder på telefonsvareren hennes at kassetten på svareren hennes ble full. (telefonsvarere med kassett høres vel ut som en type oldtidsmaskineri for enkelte vil jeg tro). Telefonregningen min i denne perioden var enorm, jeg bodde i England og ringte til Norge støtt og stadig, men jeg var heldig som hadde noen jeg kunne ringe til for trøst, støtte og oppmuntring når jeg trengte det.
Jeg mener en nær venn er en du alltid kan søke råd hos, prate om alt med, få oppmuntring hos, gråte hos – eller le sammen med. Og ikke minst er en venn en som lytter med både hjerte og hode, og som er ærlig, – selv når sannheten ikke er det du ønsker å høre. – For en god venn bør være helt ærlig og kunne si ting som verken er lett å høre eller lett å fortelle.
En venn kjenner dine innerste tanker og drømmer, stiller opp og støtter deg og tror på deg også når du er oppgitt over deg selv og føler deg langt nede.
Skal man oppfylle alle disse kriteriene kan jeg ikke forstå hvordan man skal ha mulighet til å ha 70 slike nære venner. Men andre definerer muligens gode venner etter andre kriterier enn meg?