Tirsdagen startet med at jeg ropende brøt meg inn på mine foreldres soverom mens de sov, og sluttet med at jeg prøvde å drikke dusjsåpe.
Ikke en ideell dag kan du si.
Når jeg går i krise-modus kobles reservetanken umiddelbart inn og jeg går på høygir. Den reservetanken er større enn man skulle tro, jeg går nemlig gjerne på høygir i 12-24 timer. Det tar tydeligvis litt tid før hodet og kroppen min skjønner at krisen er over.
Tirsdagen gikk som nevnt ikke helt som planlagt.
Det begynte egentlig å gå galt allerede på mandag – uten at jeg oppdaget det.
Mandagen skulle omtrent hele Dalalåven Atelier pakkes ned og inn i bilen, klar for messedag med avgang grytidlig påfølgende dag.
Jeg liker å ha god tid. Jeg liker å planlegge. Jeg blir lett stressa hvis jeg ligger etter skjema. Mens jeg fyller bilen med kunstprodukter opp til taket innser jeg at jeg burde ha kommet meg hjem for en time siden, da jeg ventet middagsgjester helt fra Oslo.
Den ene av gjestene har en heftig katteallergi, så middag hos meg er kun mulig utendørs. Heldigvis slo værgudene til og ga oss oppholdsvær. I hvert fall en stund.
Jeg har ikke noe uteområde under tak, så da det brått og uventet begynte å plaske ned var det eneste alternativet å la middagsselskapet bli en garasjefest. Mens gjestene i hektisk tempo prøvde å berge stolputer og alt av mat og drikke flyttet jeg bilen ut av garasjen.
Med taktisk plassering rundt bordet slik at vi alle så ut av garasjen i stedet for på vedstabler og rot ble det likevel en riktig så hyggelig aften.
Det ble så hyggelig at jeg kom meg i seng minst 2 timer senere enn planlagt tatt i betraktning av at jeg måtte stå opp klokken 5 neste morgen. Jeg vurderte å flytte bilen tilbake inn i garasjen da gjestene dro, men vedtok at det var fullstendig unødvendig for noen få timer. Bilen kunne da bare stå ute i regnet og få seg en vask.
Det er mye jeg ikke er god på – deriblant søvn. Angsten for å få for lite søvn slo inn for fullt mens jeg tok tannpussen. Etter noen få timers urolig søvn ble jeg liggende og stirre på klokka i 3-tida, dette gjentok seg i 4-tida, så til slutt stod jeg opp før alarmen rakk å gå av klokka 5.
Det er jo uansett alltid kjekt å ha god tid tenkte jeg.
Jeg brukte litt ekstra tid på å kose meg med en god frokost og drikke te mens jeg oppdaterte meg på dagens nyheter og våknet skikkelig.
Nok en gang vurderte jeg å flytte på bilen, da jeg la merke til at den stod litt merkelig parkert, jeg var jo litt stressa da garasjen skulle tømmes og møbleres kvelden før.
Men det haster jo ikke tenkte jeg. I stedet brukte jeg litt ekstra tid på å sette opp håret og velge dagens kjole.
Det er viktig å være forberedt på slike dager, både i forhold til klær og mat. Jeg fylte sekken med ullundertøy og strikkejakke, termos, matpakke, diverse snacks og drikke. Setter meg i bilen, stikker nøkkelen inn i tenninga, men hører kun lyden av flatt batteri. Bilen var død.
Gårsdagens stressede vertinne hadde nok ikke lukket bildøra godt nok i kaoset da garasjen ble allergi-vennlig restaurant
HVEM har en bil å låne ut så tidlig en morgen?
Jeg ringte mine foreldre, de er jo pensjonister. Ikke noe svar å få.
I fasttelefonens dager ville jeg fått svar, de hadde nemlig en telefon utenfor soverommet i tilfelle krisesituasjoner nattestid den gang da. Nå i teknologiens tidsalder velger de dog å forlate mobilene sine nede på stua om natta – da de ikke vil bli forstyrret. De er med andre ord ikke rigget for krise lengre. (kan dette ha sammenheng med at jeg som yngste datter har blitt 48 år? Tror de virkelig jeg er ferdig med å rote til livet mitt nå? Hvor feil er det mulig å ta?)
Jeg røsker av meg mitt røde tyllskjørt, og kaster det inn i garasjen (nå ser det virkelig ut som det har vært fest der inne!), hiver nøkkelknippe og mobil i sykkelkurva, og kaster meg på sykkelen, tråkker på harde livet, skrenser opp foran døra til mine foreldre. Jeg løper opp trappa og ringer frenetisk på dørklokka 5-6 ganger.
Ikke en lyd. Det går nemlig ikke an å høre ringeklokka oppe i andre etasje der soverommet er.
Heldigvis har jeg reservenøkkel.
Jeg låser opp, styrter inn, tar loftstrappa i store byks mens jeg roper;
HALLOOOOOOO; DET ER KRISE! Gjentatte ganger.
Fremdeles ikke en lyd fra soverommet der oppe. Jeg banker hardt på soveromsdøra og styrter inn mens jeg roper;
TROFAST ER DØD! JEG TRENGER BILEN DERES? HVOR ER BILNØKKELEN?
Trofast er for øvrig navnet på bilen som står med flatt batteri. Navnet skjemmer ingen. Dette er tross alt ikke Trofast sin skyld.
Jeg kommer aldri til å glemme synet av mine kjære foreldre som begge to synkront hoppet opp av senga, mens de søvndrukkent og noe forfjamset begynte å snakke. Dette var neppe den mest ideelle måten å starte dagen på for dem heller.
Jeg fikk en nøkkel i hånda og løp gjennom doggvått gress for å hente krise-bil, mens jeg innså at en bil som var lastet til taket måtte tømmes og den andre betraktelig MINDRE bilen måtte fylles, et puslespill som ikke ville gå opp – i tillegg måtte dette skje på få minutter.
Innen jeg kom meg av gårde føltes det rimelig bortkastet at jeg hadde startet dagen nydusjet med nystrøket kjole og stylet hår, jeg var klam og svett og jeg ristet formelig av adrenalin.
Jeg gikk egentlig på adrenalin resten av dagen.
Slike dager tar på. Men jeg kom meg gjennom alt. Bortsett fra en liten glipp på hjemvei da….
Da skuldrene endelig begynte å senke seg mens jeg kjørte hjemover utpå kvelden husket jeg brått at jeg i alt av panikk og kaos helt hadde glemt at jeg hadde smoothie i ryggsekken. Jeg var sulten og sliten, helt tom for energi – og jeg fikk vann i munnen bare ved tanken. Med blikket festet på veien følte jeg meg famlende frem i ryggsekken på passasjersetet på jakt etter en liten flaske. Fremdeles uten å se på åpner jeg flaska, løfter den mot munnen og reagerer på lukta. Det var da voldsomt til syntetisk lukt? Jeg var sikker på at dette var et rent naturprodukt?
Det er da jeg innser at jeg har prestert å ta med meg mango-dusjsåpe på tur, mens mango-smoothien står igjen hjemme.
Slik kan det altså gå. Innimellom trenger både hodet og kroppen min en pause fra meg selv….
Øverst foto av mangho-smoothien som lå gjen hjemme, sammen med mango-dusjsåpa som var med på tur…