For 3 år siden lå jeg på Ullevål Sykehus i disse dager.
Jeg var nyoperert, og hadde ingen anelse om når jeg skulle få hjem. Operasjonen viste seg å bli langt mer komplisert enn antatt, det samme gjaldt da også rekonvalesensen.
Det aller største høydepunktet mitt i desember 2020 var ikke førjulskos, julegaver, julemiddag, tid med familien eller noe slikt.
Det største som skjedde i min verden i desember det året var den dagen jeg fikk slippe å ligge med bleietruse. Jeg greide i stedet å hangle meg inn på toalettet selv – til tross for både kateter og epidural – mens jeg tviholdt i intravenøsstativet.
Det å ikke ha noen slags kontroll på egen avføring er nedverdigende.
Når du i tillegg kombinerer dette med å være lammet av epidural etter en operasjon som blant annet har ført til eksplosiv blodig diare – omtrent hvert kvarter – er ikke dette noe jeg vil anbefale.
Det å ligge der og ikke være i stand til å ha kontroll på egne kroppsfunksjoner er ubehagelig nok, samtidig som det virkelig ikke er noen god følelse å ligge i store mengder egen avføring. Flere ganger var jeg redd det måtte skiftes på hele senga i tillegg.
Siden jeg hadde diare så jevnlig grudde jeg meg hver gang jeg måtte ringe etter en stakkars sykepleier som måtte ta drittjobben – nok en gang – rett og slett.
Situasjonen ble heller ikke noe bedre av at jeg lå på 3-sengs rom. Jeg hadde ikke noe behov for mer publikum til min egen nedverdigelse. De to jeg delte rom med var for øvrig begge forstoppet. Jeg ser ironien i det.
Du kan si jeg tok en for laget. Jeg hadde nok avføring for oss alle.
Livet blir satt i perspektiv når man er så hjelpeløs. Hva er egentlig viktig? Hendelser som tidligere har føltes som store nedturer er kanskje ikke så alvorlige likevel.
Selv om det nå er 3 år siden den operasjonen er jeg langt fra frisk. Jeg hadde for øvrig også en operasjon tidligere i år som jeg heller ikke har kommet meg etter.
Inga anno desember 2020 trodde nok at jeg ville være langt mer smertefri i 2023 enn det jeg er i dag. Jeg savner kroppen og helsa jeg hadde «i gamle dager» men jeg har blitt flinkere til å innse egne begrensninger og å akseptere situasjonen slik den er. Jeg kommer aldri til å bli frisk.
Jeg liker å feire små hverdagsgleder, og jeg prøver å fokusere på det jeg får til.
I kveld har jeg og kjæresten bakt pepperkaker. En helt ny opplevelse for han, i Sør-Afrika baker de ikke til jul. Med julemusikk, hjemmelaget gløgg, og pepperkakeduft i huset ble det en perfekt førjulskveld.
Innimellom blir jeg litt ivrig, fordi jeg har hatt en relativt bra morgen eller dag, men så kommer ofte nedturen.
Jeg har gått meg på en del smeller underveis.
Det er ikke uvanlig med lange søvnløse netter der jeg tviholder meg fast til kjøkkenbenken mens jeg koker vann til varmeflasker – da de lindrer smertene. Eller netter der jeg ligger gråtende på badegulvet med kramper og brekninger mens jeg hyler av smerte.
Livet er litt som en berg- og dalbane, jeg tror det er viktig å fokusere på hva man faktisk mestrer, og hva som gir hverdagsglede.
Jeg har satt meg som mål å slå fysioterapeuten min i å sitte på balanseball. Tatt i betraktning av at jeg startet med å kun greie 2-3 sekunder er det et litt heftig mål – men det går stadig fremover, og jeg har ikke tenkt å gi opp.
Rekorden min så langt er 2 minutter.
Fysioterapeuten kan sitter i en liten evighet mens han drikker glovarm kaffe. Jeg har absolutt ikke en tidsfrist på når jeg skal slå ham. Og enn så lenge, mens jeg jobber mot målet gir det helt klart mestringsfølelse å oppleve egen fremgang.
Jeg lever godt på det, til tross for at jeg falt av og havna på gulvet senest i går.
Da var det bare å reise seg igjen og prøve på nytt.