Jeg elsker sol og sommervarme.
Her i huset spises alle måltid ute i hagen så lenge været tillater det. Jeg tusler rundt barbeint både inne og ute – iført sommerkjoler og stråhatt. Samboeren og pusen Nilsebass har hovedsakelig tilholdssted i blomsterbedene – de har forsåvidt litt forskjellige grunner for å oppholde seg der. Den ene luker, planter og snakker til blomstene, mens den andre ligger på lur klar for å nedlegge et hvert bytte som måtte nærme seg.
Hagen har nå også blitt utstyrt med et sammenleggbart badekar for avkjøling. Hva mer kan man vel ønske seg?
Vel – det var det da.
Vi har hatt noen litt heftige diskusjoner i det siste. Samboeren er rett og slett frustrert og oppgitt over mine tidligere partnervalg.
Slik jeg ser det er ikke dette noe han har noe med. Alt som skjedde før hans tid er fortid. Ikke det at jeg angrer, men han kan vel slutte å mase om hvor mye han irriterer seg over den og den partneren nå?
Man kan si mye om denne heftig omstridte og kritiserte partneren min. Flere av venninnene mine ertet meg den gang da og sa han ikke var spesielt lekker eller fancy. Noen av de gikk til og med så langt som å si at jeg fortjente bedre enn dette.
Vel, de hadde muligens rett i det, i hvert fall i det første der. Jeg innrømmer gjerne at det ikke var kjærlighet ved første blikk. Jeg vil si at det var mer en følelse av at du og jeg kan få det helt greit sammen vi. Og med tiden så lærer man seg jo å sette pris på hverandres evner og kvaliteter.
Livet går som kjent opp og ned. Det har vi vel alle opplevd.
I går kveld ville partneren min virkelig ikke samarbeide – det var bare full streik – samme hvor mye jeg godsnakket, strøk og smisket. Ingenting hjalp, det stoppet seg bare. Tatt i betraktning av at jeg har krevd utrolig lite av ham i hele vinter og vår – jeg har bare latt ham få slappe av i fred og ro – så følte jeg at jeg fortjente bedre enn dette.
Jeg var nære på å gi opp, jeg hadde virkelig lyst til å stikke av fra hele situasjonen. Det er kanskje ikke så veldig konstruktivt – men det tar på å slite med en fullstendig usamarbeidsvillig partner.
Min akk så kritiserte ex-partner er en Partner 4 000 – en gul-oransje gressklipper av typen manuell fremdrift. Dette var i mange år husets eneste gressklipper og den tok således ansvar både for plenklipp og trim. Ved enkelte anledninger bedrev jeg og mine venner skiftarbeid med partneren min for å komme i mål med plenklippen.
For en del år siden ble Partner 4 000 byttet ut med en Flymo elektrisk gressklipper. Samboeren mener at dette elektriske vidunderet er mer som er mareritt. Han syter og klager støtt og stadig over at den er helt håpløs og burde oppgraderes kraftig. Spør du meg er det et tydelig tegn på at samboeren aldri har hatt mye nærkontakt eller samarbeid med Partner 4 000!
For øvrig lurer jeg på hvordan Partner 100 så ut hvis den jeg har innerst i garasjen er Partner 4 000? Hvor mange oppgraderte varianter kan en slik gressklipper som kun består av håndtak, hjul og kniver som går rundt egentlig ha?
Flymo er et dårlig navn, så jeg omtaler også det rød-oransje elektriske vidunderet som en partner. Jeg innser at dette nok bunner i gammel vane. Men jeg synes i hvert fall at den stort sett gjør en strålende jobb – slik til tross for at vi var litt uenige i går da plenklippinga i tillegg brått endte med å omfatte klipping av et variert antall døde fugler og en røyskatt – slik apropos han jegeren som stort sett ligger og lurer i buskene – men vi ble altså enige til slutt. Jeg og partneren altså. Samboeren mener fremdeles at jeg bør bytte partner!
Øverst foto av mitt eget maleri Fury, olje på lerret, malt av Inga Dalsegg
