Jeg er så gammel at jeg brukte store deler av tenårene mine på brevskriving. Jeg skrev mange og lange brev.
Det var alt for dyrt å ringe, så hoved-kommunikasjonen med alle som bodde et stykke unna var brev. Jeg flyttet på hybel som 16-åring og da ble det naturligvis enda flere å skrive brev til. Hybelliv var ensbetydende med at man ikke hadde tilgang til fasttelefon en gang. Vi oppdaterte hverandre på forelskelser, kjærlighet, fester, studier og alt mulig annet via brev.
Det var helt normalt å skrive brev både i skoletimene, friminuttene og hjemme på hybelen. Innimellom ble brevene startet på skolen og først skrevet ferdig senere. Hvis vi manglet konvolutt brettet vi bare et A4 ark utenpå og teipet det igjen.
En dag mottok jeg et brev inni innpakningen til en Daim-sjokolade. Min venninne Unni hadde brukt det som konvolutt. Jeg tok naturligvis utfordringen, så mitt neste brev til henne ble sendt i en hermetikkboks som hadde inneholdt kiwi.
Det hele tok litt av. Hvert brev måtte heretter sendes i den særeste emballasjen vi kunne finne. Jeg følte selv at jeg var ekstremt genial den dagen jeg greide å få et av mine brev inni en tom tannkremtube – etter å ha vasket den så grundig som jeg greide. Unni på sin side følte dog ikke at dette var så genialt – det var nemlig ikke så enkelt å få det berømmelige brevet ut av tannkremtuben! Hun kunne jo ikke klippe den opp, det hadde vært å bryte reglene.
Jeg mistenker at de ansatte på Posten i Rindal ristet litt på hodet av meg hver gang jeg kom med et av disse merkelige brevene for å kjøpe frimerke. Heldigvis var det ikke noe som het formattillegg den gangen. Alt kunne sendes – det var virkelig ingen begrensninger.
Det var ikke så nøye med adressering heller, posten kom alltid frem. Jeg har fått brev adressert til:
Inga, Kunstner, Rindal på Nordmøre.
I kontrast kan nevnes at jeg i nyere tid har opplevd å ikke få regninger fordi huset mitt fikk veiadresse og husnummer. Jeg flyttet ikke, det gjorde heller ikke postkassen min. Men adressen endret seg altså fra navnet på huset til gatenavn noe som førte til at mye post aldri kom frem.
En periode var det ikke lov å sende noe som var rundt, pakkene skulle tydeligvis ikke trille. Jeg som jevnlig sendte tegninger i hylser måtte finne alternativ, hylser var brått ikke tillatt – noen hadde vedtatt at pakker skulle være firkantede. Heldigvis forsvant den regelen etter hvert.
På ferieturer i gamle dager kjøpte vi alltid massevis av postkort som vi sendte til familie og venner. Italienerne var tydeligvis strengere på dette med post-format på midten av 80-tallet enn det vi var her hjemme. Vi sendte et rundt kort til min tante Vigdis – men det kom aldri frem. De solgte runde kort, men det var visstnok ikke lov å sende dem, all post skulle være firkantet… Runde kort måtte sendes i konvolutt – men de ble altså ikke solgt med konvolutt! Så den store gleden vi hadde ved å skrive rundt og rundt på det kortet var forgjeves.
I dag opplevde jeg noe som tok meg litt tilbake i tid. Jeg fikk telefon fra et transportfirma, vedkommende kunne fortelle at han hadde en pakke til meg, men det stod ingen adresse på. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å tro på dette, men han fikk da adressen og 10 minutter senere ankom han med leveransen. Dette var ikke en pakke fra noen venner, men en forsendelse som inneholdt kunstprodukter fra et firma i England.
Ved ankomst ser jeg at pakken er adressert;
Inga Dalsegg
6657 Rindal Trøndelag
Norway
Det var heller ikke noe telefonnummer eller e-post, så jeg må vel egentlig bare være takknemlig for at jeg er lett å spore opp. Posten kom frem. Strålende kundeservice må jeg si, samtidig som jeg lurer på om dette ville ha skjedd i en stor by? Eller i et større land?