Jeg hadde bursdag i går, altså i midten av desember.
Det å være født sent på året var ikke noe jeg tenkte over før jeg begynte på skolen. Fra skolestart av var jeg og min tvillingsøster Elin yngst i klassen – med unntak av en gutt som var en dag yngre enn oss på ungdomsskolen.
Da jeg klaget min nød til mamma en gang – etter å ha blitt ertet fordi jeg var nesten ett år yngre enn flere andre i klassen – sa mamma at de nok kom til å slutte å erte når vi ble 18-20 år, og da hadde jeg tross alt resten av livet til å ta igjen på. Der og da var det lite trøst i den tanken, det virket jo ulidelig langt frem i tid.
Som desember-barn begynte jeg å legge til et halvår på alderen relativt tidlig på året. Jeg erklærte gjerne høyt og tydelig at jeg ikke var 9 år, men 9 ½. Jeg har den dag i dag både bøker, tegninger, pynteting og annet der jeg har skrevet navn og alder, som oftest står det Inga 7 ½ år, Inga 12 ½ år osv. Jeg holdt nok på med de halvårene litt lengre enn de fleste, før det gikk over til svar av typen; Jeg blir 16 – SNART.
Snart er som kjent et relativt begrep, for meg gjaldt vel dette svaret gjerne fra starten av skoleåret og til bursdagen min 14. desember!
Klassekameratene mine kom gjerne med vennskapelig småerting av typen: «Uff da, stakkars deg, er du ikke tenåring enda du da?» eller «Er du virkelig ikke fjortis enda?» og ikke minst: «Er du ikke myndig enda?» og «Har du ikke kjørt opp enda? Har du virkelig ikke lappen altså? Er du bare fremdeles bare 17?»
Det å alltid være den yngste i klassen, og den som ikke var gammel nok til forskjellig var frustrerende til tider. Jeg sparte riktignok noen kroner på at jeg fikk barnebillett på bussen lengre enn de andre, men slikt blir fort glemt.
Da noen av de andre i klassen min både var gamle nok til å kjøpe seg øl, gå på pub, og fikk førerkort allerede i januar og februar og jeg hadde 10-11 måneder igjen å vente føltes det som en liten evighet. Tiden går utrolig sakte når man venter på noe så stort og viktig.
Jeg gikk på videregående i Kristiansund og bodde på hybel der, etter hvert ble det slutt på å dra hjem hver helg for å dra på bygdefest. Jeg ville heller være sammen med vennene jeg hadde fått i Kristiansund. Med nøye gjennomtenkt påkledning og sminking, kombinert med forsøk på diskret oppførsel kom jeg meg inn på det vi anså som det kuleste utestedet i byen der – i en alder av 17 ½ år. Det ble naturlig nok et stamsted.
Da vi dro på klassetur til Oslo for å oppleve Nasjonalgalleriet og Vigelandsmuseet gledet vi elevene oss naturlig nok også til på å dra på pub i hovedstaden. Vi oppdaget raskt at de var betraktelig mer nøye med å kreve legitimasjon der enn på Nordmøre. Mitt skolebevis der jeg etter beste kunstneriske evne hadde endret 14/12 til 14/02 ble nøye vurdert av dørvakten og først forkastet. Men jeg greide til slutt å argumentere meg inn.
Brått blir man gammel nok til å komme inn på alle slags utesteder. Plutselig har man lov til alt. Og helt umerkelig har man sluttet å legge på et halvår på alderen – uten at man tenker over det. Man sier gjerne at man er snart 20 år, men hvem sier vel at man blir 30 snart? 29 føles gjerne bedre. På et tidspunkt i livet er det ikke så viktig å være eldst lengre.
Det året jeg fylte 30 hadde jeg det riktig så gøy med å ta igjen. Da var det endelig min tur til å komme med kommentarer av typen «Uffda, er du såååå gammel du? Virkelig 30 år allerede altså? Ja, ja, jeg er heldigvis bare i 20-årene enda jeg!»
Jeg hadde mye moro med å skrive «Gratulerer med 30-års dagen. Fra Inga – som fremdeles bare er i 20-årene!» på bursdagskortene.
Jeg må innrømme at jeg hadde det like gøy det året jeg fylte 40. Bursdagshilsningene fra meg inkluderte da gjerne i tillegg kommentarer om at de nå hadde blitt middelaldrende, mens undertegnede bare var i 30-årene.
Jeg regner egentlig med å kunne fortsette med dette ganske så lenge, for det er vel ikke før man kommer godt oppi 90-årene at det muligens er litt stas å være eldre igjen? Jeg husker i hvert fall at min bestefar omtalte seg selv som «snart 100 år» ganske lenge, og han døde i en alder av 98. Så han la altså ikke bare på et halvår!
Jeg ser for meg diskusjoner rundt kaffebordet der man diskuterer hvem som er nærmest 100 år. Men de neste 50 årene skal jeg naturligvis fortsette å kommentere at enkelte av mine nærmeste venner er betraktelig eldre, så får jeg bare tape den konkurransen om hvem som er nærmest 100 når den tid kommer.
Øverst et foto av meg med katten Frøya på hennes 20-års dag i september 2020