Husets ungdom har vært i slåsskamp. Vi snakker ikke om å bare tøffe seg og bråke litt, han braket skikkelig sammen med noen fysisk.
Nå må det nok nevnes at den omtalte ungdommen er av det firbeinte slaget. Han er dermed ikke så flink på å fortelle hva han har bedrevet på sine nattlige utflukter – om det er av typen imponerende erobringer eller trøbbel. Jeg innser at det muligens er noe han har til felles med tobeint ungdom.
Jeg kom hjem fra en uke på sykehus og merket at pus hadde fått noen små sår på hodet. Det som først så ut som et litt uskyldig sår på øret utviklet seg til en heftig verkebyll. Nils er såpass langhåret at det ikke var så lett å se før det hadde gått langt.
Da det først gikk hull på byllen må han ha ristet på hodet. Jeg kom intetanende ut fra dusjen og inn på et soverom som hadde store dråper av blod og gult verk over hele gulvet, mens det satt en litt forfjamset katt i midten og vasket seg helt panisk. Hele rommet stinket og gulvet måtte vaskes.
Her holdt det ikke med litt sårvask, det måtte bli en tur til dyrlegen.
Etter at veterinæren hadde barbert, fått tømt byllen og klipt av død hud satt stakkars Nils igjen med et øre uten hud. Han har nok hatt mye smerter stakkar.
Mens jeg forberedte meg mentalt på det store oppdraget med å medisinere pus morgen og kveld med både antibiotika, smertestillende, betennelsesdempende og et middel som skulle sprayes på selve såret vandret Nilsepus hvileløst og høylytt mjauende rundt i huset. Han ville ut!
Mine forsøk på å forklare at han hadde husarrest frem til det hudløse øret i hvert fall hadde grodd litt førte ikke frem.
I stedet tråkket han nærmest sti i gulvet fra vindu til vindu til ytterdør til vindu huset rundt i begge etasjer mens volumet stadig økte.
MJAAAUUUUUUUUUUU – slipp meg uuuUUUUUUUUUT!
Jeg innså at dette ville bli noen lange dager. Hvem ville gi opp først? Nils eller jeg?
Jeg stod på badet og brettet sammen klesvask da jeg brått hørte et høylytt;
– NEEEEEIIIIIII nå stakk han av! fra andre enden av huset.
Pus er nemlig ikke husets eneste pasient, siden jeg også er syk hadde min storesøster kommet for å levere middag til meg. Hun hadde ankommet bærende på en stor porsjon suppe, og Nils hadde visst vært raskere enn sin egen skygge der han omtrent fløy mellom beina hennes og ut døra. Storesøster og suppa kom velberget i hus. Mens Nils hadde forduftet fullstendig innen jeg kom meg ut fra badet og oppdage hva dette spetakkelet var.
Nyoperert og dårlig til beins fikk jeg likevel på meg sko og haltet ut i den retningen storesøster ropte og pekte at den svarte raketten hadde forduftet i. Tempoet mitt er for tiden litt på nivå med en rullator-pasient, mens jeg nå var på jakt etter en desperat ungdom på flukt.
Her var det kun kløkt, etterforskningstalent, og kunnskap om den ettersøktes vaner som kunne redde meg.
Jeg rundet naboens hushjørne i motsatt retning av det jeg antok flyktningen hadde gjort. BINGO! Der kom han sprintende på langsiden i retning mot meg. Jeg innser at den påfølgende scenen i dette dramaet er som tatt fra en klassisk komedie. Jeg bøyde meg ned mens jeg fortsatte fremover, klar til å fange pus. Da jeg trodde jeg hadde han bykset Nils raskt, elegant og langt gjennom et lite hull i gjerdet og brått var pus i hagen til en annen nabo, mens jeg stod forfjamset igjen på feil side av gjerdet.
Jeg hadde ingen mulighet til å verken komme meg gjennom hullet eller over gjerdet.
Jeg bråsnudde, gikk rundt, måtte deretter bestige en snøskavl, og så fortsette rundt neste hushjørne.
Jeg innså nå at Nils hadde alt for langt forsprang, så jeg gikk for list. Jeg satte meg ned på huk og ropte med min mest innsmigrende stemme;
– Nilsebass, lille venn! Du må komme hit, dette går ikke.
Rømlingen bråstoppet ved lyden av stemmen min og navnet sitt, snudde seg og så på meg med store øyne mens han spisset ørene.
Jeg fortsatte, og sa;
– Nilsen min, du må bli frisk skjønner du. Jeg vil faktisk bare ditt beste! Jeg er ikke frisk nok til å løpe etter deg!
Undrenes tid er ikke forbi! Den desperate fangen begynte å gå mot meg. Han lot seg løfte opp, og bli båret hjem.
Der stod storesøster ved døra og ventet mens hun overrasket og leende sa at Nils må være den dårligste rømlingen noen sinne!
Tenk å endelig greie å flykte fra noe han anså som et ondsinnet fengselsopphold, for så å returnere til fangevokteren bare fordi hun roper fint på ham!
Vi konkluderte med at han enten er litt dum, eller ekstremt hengiven og snill. Jeg stemmer naturligvis på det siste. Han er jo mannen i mitt liv.
Øverst foto av Nils på skranken hos INVet etter behandling, mens han venter på resepter og at matmor skal betale. Denne pusen går naturligvis inn til behandling selv må vite
