Mine nærmeste vil nok si at det ofte går litt raskt i svingene med meg. Det er ikke alltid jeg har tid til å dobbeltsjekke detaljer eller gjøre grundig forarbeid. Jeg tar det på sparket i stedet, og så finner jeg ut av det etter hvert. Ofte blir veien litt til mens jeg går.
Det er jo ikke alltid denne fremgangsmåten er ideell. Pappa er i motsatt ende av skalaen. Han både dobbelt- og trippel-sjekker. Tar mål, finner frem vater. Sjekker. Noterer. Tar mål igjen. Det der har jo ikke jeg tid til.
Da vi to skulle legge stein for å lage platting hos meg var pappa opptatt av at hvor vi skulle starte. Han hadde raskt kalkulert at en del stein måtte kappes, så hvor var det best å plassere de kappede steinene? I tillegg ville vi få trøbbel rundt noen hjørner. Jeg foreslo at vi kan vel bare begynne her vi står nå, og så løser vi det der etter hvert når vi må? Heldigvis fikk ikke jeg viljen min, i stedet ble det utregninger og kalkuleringer til den store gullmedalje for å finne ut hvordan vi kunne legge disse steinene slik at vi fikk minst mulig kapping.
Jeg forstår at det var lurt. Det har jo skjedd at jeg har fått en del merarbeid fordi noe må gjøres om igjen etter at jeg ubetenksomt har kastet meg uti noe.
Her om dagen skulle jeg kjøpe meg ny madrass. Det høres jo ut som et ganske enkelt prosjekt. Men det er ikke det når det gjøres i full fres basert på antagelser og ville gjetninger. I stedet ble det et flere dagers langt drama. Mer som en såpeopera egentlig; Sagaen om senga til Inga.
Det hele startet da jeg nok en gang ble singel. Det er en uvane jeg har. Jeg prøvde virkelig å planlegge. Jeg gjorde det. De siste par årene hadde vi hatt hans seng i hus. Den skulle han naturligvis få med seg. Men det var jo ikke noe stress. Min gamle dobbeltseng som ble innkjøpt da jeg var student i England for 25 år siden stod jo fremdeles i garasjen. Jeg hadde riktignok gitt bort madrassen da senga hans kom inn. Men det var jo bare å kjøpe ny.
Jo da. Bare. Det skulle man tro.
Dette kan gjøres over nettet tenkte jeg. Noe så lettvint. Jeg visste hvilken type madrass jeg ville ha. Da jeg sliten og svett kom ned fra skitur på påskefjellet satte jeg meg ned foran datamaskina på madrassjakt. Det viste seg at drømmemadrassen min var på salg! Kan du tenke deg! Ikke bare litt salg heller, men hele 60%! Jeg jublet og hoppet opp og ned i sofaen, snakk om flaks!
Salget varte bare til midnatt, så her måtte det handles NÅ! Jeg var bittelitt usikker på hva slags overmadrass jeg ville ha, så jeg sendte en melding til mine kjære foreldre. Man blir nemlig aldri for gammel til å få hjelp fra opphavet i min familie.
I stedet for å fryde seg over mine jublende annonseringer over madrass-salget begynte mamma og pappa å spørre om jeg hadde tatt mål av senga. Kjære vakre vene tenkte jeg, er det mulig! For et mas. Det er jo en helt ordinær vanlig dobbeltseng. Jeg trenger da ikke å krabbe meg oppå det møkkete garasjeloftet for å finne delene og ta mål av de nå som jeg er nydusjet etter skitur. Det er da opplagt at en vanlig gammeldags dobbeltseng er 150x200cm.
Foreldrene mine kjenner meg litt for godt. Mamma prøvde virkelig sitt beste. Som den opprørske middelaldrende damen jeg er hørte jeg – tradisjonen tro – ikke etter. Klikk og hent stod det på nettsiden. Juhuuuu tenkte jeg, og bestilte madrass sporenstreks. Det viste seg å være 1-2 ukers leveringstid, men det skulle vel gå omtrent akkurat fant jeg ut.
Da ex-samboeren ankom fikk vi hans seng ut og min inn. Vi skrudde senga mi sammen og gjorde alt klart. Madrassen min skulle komme om 2 dager. I mellomtiden hentet jeg 2 enkeltseng-madrasser fra gjesterommet for å sove på. Da ex-en plasserte den ene av dem oppi roper han og spør om de madrassene fra gjesterommet var ekstra brede og lange eller noe? Nei det tror jeg ikke sier jeg mens jeg pesende ankommer med madrass nr 2. Men de er fra Ikea da, de har jo rare mål på dynetrekk og alt mulig, så hvem vet sier jeg. Da vi plasserte de 2 madrassene oppi viste det seg at de stakk ut og hang over kanten i alle retninger. Skulle jeg ligge oppi der var det som å ligge i ei hengekøye. Jeg innså at det kanskje var på tide og ta frem målebåndet likevel.
Den gamle senga mi er veldig fin, tante Vigdis kjøpte den til meg da hun besøkte meg i England. Da hadde jeg nemlig ikke seng, kun en fryktelig vond sovesofa. Jeg er veldig glad i den senga, den har affeksjonsverdi. Så jeg var egentlig negativ til at ex-samboeren kom slepende med sin gigantiske king size seng. Det er nå en gang slik at engelskmenn baserer seg på inches og feet i stedet for cm og meter. Så det jeg trodde var en seng på 150×200 cm viste seg å være en seng på 139×191 cm. En noe ukurant størrelse kan man si. Madrassen jeg hadde bestilt var klar til henting neste dag.
Jeg fikk mildt sagt full panikk. Jeg er generelt mer som en berg- og dalbane, alt oppleves veldig intenst i mitt univers. Så når jeg sier full panikk mener jeg full panikk, jeg sendte lange hysteriske meldinger fulle av utropstegn og spørsmålstegn til familie og venner. Det er kriiiiiiiiise! hva skal jeg gjøre, hva skal jeg gjøre? Madrass-salget var over og pengene var brukt på en madrass som absolutt ikke passer. Jeg hadde angstanfall, hetetokter og var på gråten.
I mens var vennene mine i sjokk, hadde jeg virkelig ligget i en seng som var så kort og så smal i så mange år uten å synes den var for liten?
Med kroppen full av adrenalin kastet jeg meg over telefonen og internett. Jeg fikk overtalt butikken til å ta tilbake drømme-madrassen, og refundere pengene. Det føltes som en sorgprosess, det var jo den madrassen jeg ville ha! Ikke en gang det store internettet greide å hjelpe meg med å oppdrive en madrass med så sær størrelse som senga mi tilsa, ikke uten å betale en liten formue for å få noe spesiallaget.
Det måtte med andre ord jaktes på ny seng. Lenge etter leggetid snublet jeg over en annonse fra en fyr på Sunndalsøra. Han hadde kjøpt ei seng til hytta si, men senga viste seg å være for stor. Det høres ut som han var like dårlig til å planlegge som meg. Han hadde prøvd å få solgt denne senga ei stund uten hell. Den var riktignok mye større enn jeg hadde tenkt meg, men da det viste seg at jeg kunne få komme og hente senga umiddelbart neste dag, og han bodde 300 meter fra en madrassbutikk, da var jeg solgt.
Nå har katten Nils og jeg ei seng på 180×200. Vi ligger stort sett i midten. Og jeg endte opp med drømmemadrassen likevel, men i riktig størrelse til senga denne gang.
Det er mulig du tenker jeg bør høre mer på foreldrene mine. Det er mulig du har rett. Men jeg tviler på at jeg har tid til å høre etter neste gang også. Men det er koselig at de fortsatt prøver å få meg til å roe ned og høre etter da, de er tålmodige, det skal de ha foreldrene mine.
Foto av Nils i den nye senga