Jeg vokste opp i et hjem med et avslappet forhold til nakenhet. Baderomsdøra var aldri låst, – den var for øvrig omtrent aldri helt lukket heller.
Jeg synes det er trist, – og litt rart, – at det finnes mange som faktisk ikke tør å gå i svømmehallen fordi de ikke tør å dusje blant andre eller vise seg blant folk iført kun badetøy.
Jeg har jobbet med nakne mennesker i 25 år, – som oftest er jeg påkledd og modellene nakne, – men det har vært motsatt også. Jeg har også selv vært aktmodell mange ganger, – både for fotografer og malere.
Til tross for at jeg og opphavet har et avslappet forhold til dette med kropp er det ikke slik at alle valg jeg har tatt har vært like populære hos foreldrene mine.
I mine yngre år var det ikke uvanlig med slamring med dører og høylytte diskusjonene av typen skal du virkelig gå ut kledd slik? Spørsmål om det jeg hadde på meg virkelig var et skjørt eller et belte? Og hva var egentlig kvadratcentimeter-prisen på den kjolen der? I tillegg til det måtte mine foreldre takle at jeg som 26-åring valgte å ha en kunstutstilling med aktfoto av meg selv og min daværende kjæreste. De hadde aldri møtt ham, men de fikk da se et stort utvalg bilder av ham naken.
Jeg har hatt aktmodeller i alle fasonger og aldersgrupper, og jeg husker godt den aller første gangen. Jeg var kunststudent, og vi skulle starte skoledagen med å tegne etter levende modell. Jeg er litt usikker på hva slags forventninger jeg hadde, men jeg var spent og gledet meg. Da vi kom inn i tegnesalen ble vi presentert for vår modell, – han het Bjørn, var 78 år, og hadde hatt slag.
Bjørn var en fascinerende modell å tegne og male, – en skikkelig karakter.
Han var så utrolig kantete, – mannen hadde firkantet hode, firkantet kulemage, firkantede kneskåler, – og siden han hadde hatt slag hang alle ansiktstrekkene ned på den ene siden.
Jeg hadde mange forskjellige modeller i løpet av alle årene jeg studerte, men Bjørn var uten tvil min favoritt.
Det er nok ikke en 78 år gammel mann som har hatt slag de fleste ser for seg når vi snakker om å tegne nakenmodeller….
Det å være misfornøyd med egen kropp handler ikke bare om overvekt.
Jeg har ei venninne som synes hun har alt for tynne legger. Jeg har møtt mange som skammer seg over hendene sine, – fordi de biter negler, har krokete fingre, tydelige blodårer, pigmentflekker eller noe annet. Og jeg kjenner 25-åringer som har full alderspanikk og selv mener de har rynker og er utgått på dato. Jeg har også en kompis som er fullstendig hekta på plastisk kirurgi og Botox. Personlig mener jeg han var mye penere for 15 år siden enn det han er nå.
Jeg tror de aller fleste av oss har noe vi ikke er fornøyd med når det gjelder egen kropp.
Ved to anledninger har jeg opplevd å male hendene til noen som virkelig skammet seg over egne hender. Selv synes jeg gamle hender er vakre.
Kanskje ikke vakre i den tradisjonelle oppfattelsen av ordet. Men hver rynke, hver utstående blodåre, hver pigmentflekk og krokete finger forteller en historie. Dette er virkelig levd liv, – hender som har vært med på mye, som har jobbet, slitt, trøstet, vist kjærlighet, møtt motgang, tørket tårer og så mye annet.
Begge disse maleriene med de motvillige hånd-modellene endte med at den som før hadde skammet seg over egne hender greide å se det vakre i dem, og selv uttalte at maleriet jo ble fint likevel. Akkurat det var en utrolig god følelse for meg som kunstner.
Ved det ene tilfellet opplevde jeg til og med at den ene modellen satt her på atelieret mens jeg malte. Han så ned på sine egne hender, for så å se opp på maleriet, sammenlignet, tenkte, og uttalte at maleriet så enda mer ekte og levende ut enn originalen! Bedre kompliment enn det tror jeg aldri jeg har fått på jobb.
Apropos det at vi alle har noe vi ikke er fornøyd med på egen kropp. Her om kvelden lå jeg og samboeren og snakket om kropp og skavanker etter at vi hadde lagt oss. Jeg krøp godt inn i armkroken hans, han strøk meg nedover kroppen og så sa han; «jeg kunne også tenkt meg mindre hengepupper»…
Siden mine pupper er så små at de aldri kan begynne å henge går jeg ut fra at han må ha snakket om enten noen andres eller sine egne!
Øverst foto av mitt maleri «Levd liv», olje på lerret malt av Inga Dalsegg