Jeg glemmer av og til at ikke alle andre har like mye frihet som meg.
Eller at ikke alle forholder seg like lite til hva klokka er og hvilken ukedag det er som det jeg gjør.
Jeg jobber like mye på helg som på ukedag, og like mye – og ofte – på kveld som på dagtid. Dette er vel en følge av kombinasjonen å drive enkeltpersonforetak, være singel og ikke minst det å ha en kreativ jobb.
Det er ikke uvanlig at jeg sender en e-post eller tar en telefon i jobbsammenheng, og ikke umiddelbart forstår hvorfor jeg ikke får svar. Slik helt til jeg kikker på klokka i hvert fall. Da innser jeg gjerne at folk flest kanskje har tatt helg kl. 20 på en fredagskveld.
Jeg er nok litt arbeidsnarkoman, samtidig som jeg ofte tenker at så lenge jeg ikke har andre planer, og formen er min er grei så kan jeg like godt jobbe litt. Jeg elsker jobben min. Nå høres det antagelig ut som jeg ikke har noe liv, men så ille er det da heldigvis ikke.
Her om dagen snakket jeg med en venninne på telefonen, men så måtte hun plutselig avslutte samtalen. Hun oppdaget nemlig hva klokka var, og måtte hive seg rundt og ha middagen ferdig til et bestemt klokkeslett. Jeg for min del ante som vanlig ikke hva klokka var, og kunne ikke skjønne hva det hastet slik med. Hjemme hos meg kommer generelt middagen på bordet en eller annen gang mellom kl 16 og 21. Mer nøyaktig enn det greier jeg ikke å få det, tidspunktet avhenger av hva som skjer på jobb, og hvordan dagsformen min er.
Jeg innrømmer gjerne at jeg aldri planlegger middager for en hel uke av gangen. Det er ikke uvanlig at jeg impulsivt komponerer en middag basert på hva jeg finner i salgsreolen på min lokale matvarebutikk. Jeg synes det er helt genialt at flere butikker har tilbudsreoler for mat som snart går ut på dato. Det er alt for mye matsvinn i verden.
Gårsdagens middag ble en kombinasjon av at jeg fant laks i den tilbudsreolen, og at jeg utpå ettermiddagen fikk meldinger fra en kompis i England som drev og laget en variant av hjemmelaget pesto. Pesto passer til så mye, inkludert laks, og jeg innså at jeg med litt endringer i oppskriften i tillegg kunne få utnyttet rester jeg hadde i kjøleskapet.
Jeg elsker fisk og jeg får helt hetta hvis jeg får servert middag uten litt forskjellige grønnsaker. Kjøtt spiser jeg minimalt av, det kan gå flere måneder uten at jeg spiser en middag med kjøtt. Jeg spiser faktisk kjøtt oftere som pålegg enn som middag.
Siden samboeren min er pusen Nils – som stort sett foretrekker kattemat – er det ingen som klager på menyen.
Nils kan dog bli ganske furten hvis jeg kommer hjem og så går rett inn på kjøkkenet for å begynne å lage middag. Altså uten å ta meg tid til å sette meg ned for å ha en skikkelig kosepause med han først. Da kan han furte demonstrativt resten av kvelden.
Husregelen om kosing gjelder også når jeg kommer hjem fra fysioterapi, aller helst før jeg dusjer faktisk. Når jeg har satt meg til rette, hopper han oppi fanger, strekker seg ut så lang han er, velter seg over på ryggen, stanger hodet oppunder haka mi og holder rundt skulderen min med potene sine, og så sikler han litt.
De fleste av oss i dagens samfunn har godt av å ta litt skjermfri innimellom, dette tror jeg Nils har fått med seg. Han blir dødelig fornærmet hvis jeg prøver å ta opp mobilen mens vi ligger slik og koser. Tar jeg frem lesebrillene og en bok blir han liggende oppi fanget mitt, så lenge jeg klør ham litt hver gang jeg blar om, mens han igjen streiker fullstendig ved TV-titting eller bruk av PC. Da forlater han fanget og spankulerer demonstrativt mot ytterdøra mens han høylytt krever å bli sluppet ut. Jeg deler altså hus med en pus som insisterer på skjermfri kosetid.
Nå er naturligvis ikke singellivet med pus perfekt, men i stedet for å tenke på at det hadde vært kjekt med en samboer som jeg kan dele på snømåking og plenklipping med, og at det muligens ikke hadde vært så dumt med en partner som kan litt mer om bil enn meg. Så tenker jeg at det faktisk er helt genialt at hjemme hos meg er det sportsfri sone. I løpet av de mange årene jeg har bodd alene har TV-en aldri, aldri, ALDRI noen gang vist så mye som et minutt av en sportssending.
Samtidig har jeg naturligvis bare meg selv å skylde på når sluken i dusjen skal renskes for hår. Eller når ingen har gjort noe for å bekjempe hybelkaninene som innimellom gjør sitt for å ta over huset.
Når jeg kommer sent hjem etter en veldig lang dag eller etter en lengre jobbreise hender det jeg tenker at det hadde vært genialt med en samboer. Mest fordi det hadde betydd å komme hjem til et varmt hus og kanskje noe mat jeg bare kan varme opp, det hadde helt klart føltes som luksus.
Men samtidig ser jeg det positive i å slippe å bo sammen med noen som for eksempel er uenig i at vinduet på soverommet skal være åpent om natta. For ikke å snakke om å måtte dele seng med noen som snorker.
Jeg synes det er herlig med en stille og rolig kveld innimellom. En kveld der jeg ikke gjør noe annet enn å lese en god bok, kose med Nils, og kanskje ta et langt bad.
Jeg synes også det er fint å dra på hyttetur helt alene. Det er virkelig ikke noen form for desperat rop om hjelp. Jeg storkoser meg så absolutt på hyttetur sammen med gode venner, men av og til er det godt å bare fokusere på å koble ut og lade batteriene også. Fjorårets sommerferie var ei hel uke alene på hytta sammen med Nils, med fokus på kvalitetstid i hengekøya, lesing av bøker, løsing av kryssord, og faste kveldsturer der han spurtet fra tre til tre mens jeg prøvde å henge med nede på bakken.
Jeg tror vi er mange som innimellom føler oss litt mislykket fordi vi er alene. Fordi vi har passert en viss alder og enda ikke har funnet den rette å dele livet med, til tross for flere forsøk. Dette blir naturlig nok bare verre med årene, da utvalget av aktuelle kandidater minsker i takt med at flere og flere etablerer seg.
Jeg for min del har for lengst innsett at drømmeprinsen kanskje ikke finnes. Eller jo, han gjør jo det, det er bare det at han går på fire poter og insisterer på skjermfri kosetid!
Øverst foto av maleriet Unconditional Love av Inga Dalsegg