Som liten var mitt eneste forhold til halloween at dette var noe som av og til ble nevnt i tegneseriene Donald og Pusur. Som hos de fleste andre skolebarn på 80-tallet ble Donald Duck kjøpt hver tirsdag, og jeg hadde naturligvis Pusur-skoledagbok.
Mange undrer seg og mange irriterer seg over min entusiasme for halloween.
I 1997 opplevde jeg min første halloween i England. Eller, – opplevde er nok helt feil ord i denne sammenhengen.
For jeg slo av alle lys i huset, trakk for alle gardiner, og satt selv i en krok på gulvet omgitt av av en perm med avisutklipp og flere fotoalbum.
Hver gang det ringte på døren kjente jeg angsten for at noen skulle skjønne at jeg var hjemme. Jeg prøvde å være så usynlig og stille som mulig der jeg satt i et hjørne og hulket og gråt.
Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle det hele, og for å være ærlig så taklet jeg det vel heller ikke.
Den 31.oktober året før, i 1996, – endret nemlig livet mitt seg brått og brutalt. Min tvillingsøster Elin og min beste venn fra kunstskolen, Jin, – ble drept i Ålesund den dagen.
I 1998 overtalte to av mine beste venner meg til at jeg ikke skulle mure meg inne på denne datoen. Så det endte med at vi ble 3 kunststudenter som dro på det lokale markedet og kjøpte oss gresskar. Vi skar ut gresskarlykter og innmaten ble brukt til å lage gresskarsuppe. Da jeg gikk ut på gaten og så lyset fra gresskarlyktene som lyste opp med sitt varme oransje lys i vinduet tenkte jeg at dette ville Elin ha likt å være med på.
I tillegg inviterte vi flere medstudenter til Halloweenfest hjemme hos min venninne Becky. Det føltes veldig merkelig, jeg tenkte naturligvis mye på Elin, men det gjorde jeg jo hver dag resten av året også. Det å planlegge et kostyme på et trangt student-budsjett gjorde at jeg fikk tankene inn i andre baner, noe som føltes godt, jeg trengte det. Jeg dro som Cruella De Vil. Jeg hadde to gode venner der som visste at dette var vanskelig for meg, så når jeg følte det hele ble litt for mye ble jeg fulgt hjem.
Selv om den kvelden endte i tårer, både fordi jeg i utgangspunktet var tungt deprimert, og fordi jeg tenkte mye på at dette skulle Elin også ha fått opplevd, – til tross for det, så ble den kvelden starten på en tradisjon for min del.
Jeg bestemte meg for at i stedet for å dyrke sorgen ved å se i gamle album og på avisutklipp fra drapet og rettssakene skulle jeg fokusere på noe annet.
I barndommen hadde vi en stor hvit- og blåstripede tøysekk som mamma hadde sydd. Den ble jevnlig slept frem og tømt utover gulvet, og ut tumlet en haug med alle slags rare klær. ”klesutkle-sekken” kalte vi den.
Oppi den var det rare klær som hadde blitt sendt som gaver fra fjerne slektninger i Amerika, i tillegg til gamle kjoler, skjørt, bukser, bluser, hatter og hansker som hadde tilhørt diverse slektninger, inkludert foreldre og besteforeldre. Haugen med alt fra hansker av imitert slangeskinn, tyllunderskjørt, rare hatter, småblomstrede denimdresser m.m åpnet uendelige muligheter for kreativ lek og moro.
Helt fra vi var små elsket både jeg og Elin og kle oss ut, og vi likte å lage ting, så gresskarskjæring og kostymer er slik sett en fin måte for meg å gjøre noe jeg vet hun ville ha elsket å være med på.
I dag er det 18 år siden min tvillingsøster Elin brått ble revet bort, noen år er akkurat årsdagen for drapet verre enn andre. I dag våknet jeg opp med en stor klump i magen og tårer i øynen, jeg hadde så absolutt ikke lyst til å stå opp og møte denne dagen.
Jeg hadde i hvert all ikke lyst til å ut døra.
Men det må jeg, for i dag skal jeg kjøre til Ålesund for min første Halloweenfest der. Kostyme, sminke og parykk er pakket, og når jeg først kommer i gang med forberedelesene vet jeg at det også i år vil føles godt og riktig.