Alle mine kjøretøy er noe preget av eieren sin. Jeg synes det er greit at det er lett å kjenne igjen både bil, sykkel og spark når de står parkert utenfor butikken eller andre steder. Alle disse kjøretøyene er kjekke å ha – hver til sitt bruk – men jeg må innrømme at jeg først og fremst er en spark-entusiast!
Min spark-entusiasme har ført til at sparken min er malt knallrød med hvite polkadotter. Den er også utstyrt med røde dombjeller, kattepus-refleks, kurv og ekstra lys for mørkekjøring. Kurven brukes både til frakt av kattepuser og handlenett med varer. Både hjemme og på atelieret har jeg store varsels-trekant skilt med spark på. Det måkes naturligvis også opp sParkering (altså Spark-Parkering) ved skiltene.
Sparken til samboeren ble også malt. Jeg kunne se at den var ensom og litt sjalu der den sto fargeløs og grå ved siden av den snertne røde polkadott-sparken min. Jeg malte den lysegrønn med svarte striper. Jeg fikk ikke lov til å male tiger-striper på den. Det holdt visst med helt enkle rette striper mente sparkens eier.
All denne spark-dekoreringa inspirerte en av mine unge kunstelever, hun malte sin spark gul med flammer, og festet i tillegg cheerleader-dusker på styret.
I mine øyne er det helt uforståelig å være funksjonsfrisk og ikke ha spark når du bor et sted som her i Rindal. Her har vi jevnt over godt sparkføre 6 måneder i året, og de strør bare halve gangveien, så den er godt tilrettelagt for både fotgjengere og spark-entusiaster.
Siden jeg bor sentralt har jeg kastet meg på sparken og sust avgårde til butikken på langt kortere tid enn det ville tatt meg å måke frem en bil og skrape is av frontruta på den. I tillegg får jeg en dose frisk luft og litt trim underveis.
Jeg har faktisk nesten opplevd en front-mot-front kollisjon med spark. Jeg kom i litt stor fart og tok innersvingen nederst i en bakke på en meie. Der kom det en spark i mot som også var i full fart. Det ble heftig bremsing på oss begge, ingen skader på verken folk eller spark, men vi fikk oss en god latter!
Det er gøy å suse ned bakkene på spark. Jeg blir heller aldri for voksen til å kjøre sparktog. Min venn Alex fra England har besøkt meg mye om vinteren, han elsker også å sparke. Når han har vært her vinterstid har vi dratt på daglige sparkturer, alltid på jakt etter lange bakker vi kan suse nedover. En kveld fikk vi med oss mamma slik at vi kunne lage sparktog. Da min mormor fikk høre om dette senere ble hun skuffet over at ikke hun også hadde fått invitasjon til å bli med. For man blir jo aldri for gammel til å kjøre sparktog som mormor sa.
Atelierpusen Pusur synes også spark er praktisk. Den siste uka har han brått innsett at han ikke trenger å gå hjem fra jobben sin hos meg på Dalalåven Atelier. Han har i stedet hoppet opp i sparkkurven og fått skyss hjem. Han er altså ikke så opptatt av trimmen. I hans øyne er dette Ingas SparkTaxi som gjerne kjører pusekatter rett hjem, og leverer de på døra til sine rettmessige hjem!
Spark er altså både praktisk og gøy!
Apropos gøy.
Her om dagen mottok jeg en tekstmelding der det stod:
– Søker med dette om medlemskap i «sparkens venner», avdeling «Med kurv». Vet ikke om kriteriene for medlemskap er i orden, da jeg pr dags dato mangler både reflekser, kunstige blomster og sesongpreget dekor. Da opptaksprosedyrene er ukjente/mangelfulle, ønsker jeg tilbakemelding om hva som eventuelt bør utbedres før jeg kan betraktes som fullverdig medlem.
PS forventer å få tildelt medlemsbevis, medlemsnummer m.m.
Vedlagt var et foto av søker på sin spark.
Jeg ble umiddelbart entusiastisk! Her bør det lages opptaksprosedyrer og vedtekter! For ikke å snakke om medlemskort!
Bør det være et krav om spark-dekor? Eller blir dette en egen underavdeling? Det ble brått mye å tenke på!
Vedkommende søker fikk dog en tilbakemelding om at jeg ble begeistret over denne entusiastiske søknaden, og applauderer bruk av kurv på sparken. Jeg setter også særdeles stor pris på å se at både spark og kåpe er fargekoordinert. Men oppmuntrer til ekstra refleks, vi må tenke på trafikksikkerheten også.
Er det flere spark-entusiaster der ute mon tro?
Øverst foto av Atelierpusen Pusur som venter på skyss hjem fra Dalalåven Atelier
