spenning og ekstase etter leggetid

https://ingadalsegg.com/wp-content/uploads/2023/02/sparksone-til-Nyvoll.jpg

Hvem hadde vel trodd at jeg kunne bli hoppende glad av den liflige duren av en traktor som nærmer seg slik etter sengetid?
Jeg innser også at ikke mange ville brukt ordet liflig om lyden av en traktor. Men slik føltes det altså i går kveld – det føles fremdeles som korrekt ordvalg nå i dag. For tro det eller ei, den traktoren har ført til at jeg fremdeles er hoppende glad!
Så glad at det faktisk ble fotografering og sending av bilder før jeg kom meg i vei til fysioterapi etter frokost.

Årsaken til at traktorduren fikk meg til å hoppe ut av senga, haste bort til soveromsvinduet, for så å beskue dette vidunderlige som foregikk rett foran meg – er at værgudene og jeg har vært litt uenige denne uka her. Katten Nils merket nok spenningen og ekstasen i rommet, han nådde nemlig frem til vinduskarmen lenge før meg. På typisk kattevis plasserte han seg med hodet og fremlabber utenfor vinduet, mens han skuet ned fra oven og lurte på hva for noe spennende det var som fikk matmor til å jublende hoppe ut av senga slik etter leggetid. Slikt skjer ikke hver kveld må vite.

Frem til mandag har spark vært mitt daglige transportmiddel i vinter. Ved hjelp av sparken kommer jeg meg til fysioterapeut, lege, butikk og jobb uten problemer. Deler av disse strekningene kan jeg bare stå og la sparken gli av seg selv, ren luksus for en kropp med store nervesmerter. Men så kom altså mildværet, og sparkføret mitt forsvant. Hadde det forsvunnet nok til at det ble sykkelføre hadde jeg absolutt ikke klaget, men denne mellomtingen der verken spark eller sykkel fungerer føles håpløst. Kroppen min reagerer med ekstreme smerter ved et hvert forsøk på å gå på hardt underlag. Jeg trenger stokk for å greie selv korte avstander da kneet og ankelen innimellom brått svikter. Det å måtte tilbakelegge noen som helst distanse på skøyteis er milevis unna ideelt. Bil er heller ikke et reelt alternativ da jeg stort sett tar for mye medisiner til at jeg har lov til å kjøre.

Jeg testet både piggsko og brodder – ikke samtidig må vite – men med bakke ned til huset mitt og en bratt låvebru opp til atelieret ble det likevel litt for mye Bambi på isen tendenser. Jeg står gjerne for underholdningen i nabolaget, det er ikke det, men aller helst den typen som ikke fører til enda sterkere doser medisinering.
Til og med de spreke og friske slet med føret, mamma utførte nærmest et høyst ufrivillig hallingkast før hun seilte horisontalt ned låvebrua her…. Heldigvis er mamma i imponerende god form, så det holdt med et klesskift etterpå for hennes del.
Atelierpusen Pusur og huskatten Nils har begge opplevd skrens i svingen på sin vei inn døra denne uka. Det er ikke lett å ta en nittigraders sving mens man sprinter på blankis, selv om man har klør på alle poter. Nils mistet kontroll over bakbeina slik at hele bakkroppen skled sidelengs, hele dyret fikk nærmest sleng og skled langt forbi den åpne ytterdøra som han egentlig var på vei inn gjennom.

Værmeldingen lovet mildvær, men jeg vet hvor jeg bor, det blir ikke sykkelføre i Rindal i februar altså. Det lå heller ikke an til at sparkføret returnerte raskt nok. Løsningen ble å kontakte en av bygdas lokale helter og spørre pent om muligheten for litt strøing. Han var bortreist, men lovte å prøve å få det til så snart som mulig.
Jeg hadde ingen forventninger om når, så da jeg hørte den traktoren komme brummende nedover veien til huset mitt, mens jeg lå og leste på senga, kjente jeg helt seriøst på den reneste lykkerus! Som den sparkentusiasten jeg er setter jeg også enormt pris på at han har strødd mest på en halvdel, slik at jeg har sparksone på den andre siden – det er jo genialt!
Da jeg i tillegg kom på Dalalåven Atelier i dag og så at han hadde strødd opp hele låvebrua ble jeg så glad at jeg måtte få foreldrene mine til å komme på befaring!

I dag har med andre ord store deler av familien Dalsegg hatt en direkte henrykt diskusjon om den fantastiske servicen!
kroppen min håper naturligvis på snarlig retur av sparkføre, og så en kjapp overgang til sykkelføre når våren kommer. Men enn så lenge viser det seg altså at en trivelig og service-innstilt bonde med traktor og strøsand kan føre til ekstatiske utrop og gledesrus som varer i dagevis her i huset. Livets små gleder altså, de skal man virkelig ikke undervurdere!

Øverst foto av den nystrødde veien ned til huset mitt -med innlagt sparksone!

nystrødd låvebru på Dalalåven Atelier